Neste medlemsarrangement

Velkommen til førjulstreff på Grand Hotell Hønefoss 08. – 10. november 2019

 Grand hotell

 

 For 11. gang i organisasjonens historie har vi gleden av å invitere til vårt tradisjonelle førjulstreff på Grand Hotell Hønefoss.

Medlemsmøtet blir lørdag 9. kl. 10.00 – 16.00. Vi gjentar suksessen fra i fjor, der lege og forsker Anna Luise Kirkengen vil ta opp tråden ved å holde foredrag/workshop for oss fra kl 11.15 – 16

Vedlagt finner dere referat fra foredraget hun holdt for oss i fjor.


Lunsj blir fra kl 13.30 – 14.30. Det blir ellers lagt inn korte pauser ved behov.


Prisen i år er: Overnatting med frokost:

Enkeltrom pr. natt kr 690,-

Dobbeltrom pr. natt/pr. rom kr 890,-

Ektefelle/samboer er velkommen til å være med.

Hver enkelt gjør opp for seg.

I tillegg til overnatting kommer mat.

 

Program for helgen ellers

 

Fredag: Middag kl 2000. Da får vi tradisjonen tro juletallerken med ribbe, medisterkaker og julepølse. Riskrem til dessert. Kr 350,-

Lørdag: Lunsj kl. 13.30 – 14.30. Rikholdig lunsjtallerken, brød og smør. Organisasjonen betaler lunsj

Kl. 19.30 Treretters middag med skalldyrcocktail, ovnsbakt laksefilet, kokte poteter, agurksalat, sandefjordsmør og hjemmelaget vaniljeis med varme skogsbær. Kr 350,- Kaffe og te er tilgjengelig hele tiden.

Kl 21.00 Vi samles i salongen til felles samvær og Den gode samtalen med muligheter for deling av tanker og erfaringer.

Søndag: Vel hjem og takk for en vellykket helg.

Grand hotell ligger i Hønefoss sentrum, Stabellsgt. 8.

Det er gangavstand fra jernbane og rutebilstasjon.

50 minutter med bil fra Oslo og Drammen.

Dere som kommer med egen bil må passe på å betale parkeringsavgift ved ankomst.

Det går buss fra Gardermoen og Oslo.

Fra Gardermoen: Askeladden og fra Oslo: Brakar

Bergensbanen går fra Oslo og Bergen.

For dere som kommer med fly til OSL (Gardermoen): Ta kontakt med oss så prøver vi å ordne skyss. Gjelder fredag.

Som vanlig har vi et lite lotteri. Har du anledning til å ta med en gevinst, ville det bli satt stor pris på.

Vi ønsker alle hjertelig velkommen og håper mange har mulighet til å være med. Medlemstreffene er det viktigste vi har, der kan vi dele tanker og erfaringer med andre som forstår, og vi har det veldig hyggelig sammen.

Bindende påmelding innen 25.10.2019 til Alf Berg Henriksen

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

900 23 204 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ved avmelding etter 01.11.2019 må dere selv ta kontakt med hotellet.

Med hilsen for styret i Adopterte

Alf Berg Henriksen

 

Sammendrag fra foredrag Anna-Luise Kirkengen 2018

Fra medlemsinfo november – desember 2018

Lørdag hadde vi besøk av lege, forsker og forfatter Anna Luise Kirkengen. Hun holdt et meget interessant foredrag.

Nå i ettertid har jeg fått Marilyns tanker og refleksjoner om dette foredraget, det kan dere lese her:
Foredrag ved Anna Luise Kirkengen – Hønefoss 10.11.2018

Lege og forsker Anna Luise Kirkengen er en del av et medisinsk forskerteam ved NTNU. Teamet har sin vitenskapelige forankring i nevrovitenskapene og består av psykologi, nevrologi, endokrinologi, immunologi og genetikk. Helheten i de ulike spesialområdene er det essensielle for forskerteamet.
Helhetssynet er igjen forankret i fenomenologien, altså filosofisk medisin der hovedproblemstilling er å undersøke hvordan vi mennesker responderer på erfaringer og hvordan erfaringene påvirker oss. Relasjoner er viktige da ingen av oss lever aleine. Kroppen vår er involvert i alt vi opplever og ifølge Kirkengen vil det være meningsløst å snakke om kun psykiske traumer.
Et traume er egentlig en rystelse eller skaking og psykiske traumer påvirker oss. Intimitetskrenkelser fører til kroppslige endringer ved at kroppen reagerer med flykt. Kirkengen bruker begrepet «Den levde kroppen» og påpeker at påvirkningen starter allerede i fosterstadiet, blant annet endokrinisk.

«Håpets barn»

Kirkengen er selv født i 1946 i Tyskland som –«Håpets barn». Et håp, her i betydningen håp om en bedre fremtid for et land lagt i ruiner av en tapt krig, er noe som skal innfris. For et barn er et krav om å innfri et håp en stor forpliktelse som det faktisk ikke har noen mulighet til å innfri.
Vi adopterte er også på mange måter «Håpets barn» i og med at vi skal innfri forpliktelsen om den komplette og lykkelige kjernefamilien, et krav vi altså på ingen måte har mulighet til å innfri.
En forskningsmodell hun viste til var en modell kalt «Dose-respons» forskning. Forskerne hadde et sett for variabler for stress, og jo flere variabler en person kom innenfor, jo større var risikoen for kroppslige skader. Å være adoptert var ikke en variabel for stress. Rent fysiologisk fungerer et liv i konstant «alarmberedskap» på den måten at hjernens hypofyse skiller ut signalstoffer for «fight or escape». Til dette trengs energi. Ved reell og akutt fare er hjernens/hypofysens evne til å reagere slik helt nødvendig for å redde liv. Problemet er når denne alarmberedskapen blir kronisk ved at skillet mellom „der og da/her og nå» viskes ut. Den kroniske alarmberedskapen vil sette «fotavtrykk» ved at endorfiner, lymfocytter og kortison utskilles, noe som igjen resulterer i infeksjon, inflammasjon, invasjon og forhøyet blodtrykk. Ved fysisk, psykisk og seksualisert vold vil alarmen være på kontinuerlig og nervesystemet, både det autonome og motoriske påvirkes.

„Adoptional footprints“
Å være adoptert betyr for mange av oss alltid å være i beredskap, blant annet ved forventningen om takknemlighet, ensomheten ved å bære på dette aleine, men også trusselen med å bli „sendt tilbake der vi kom“ fra som flere har opplevd. Problemet er at adopsjon alltid har blitt sett på som et udelt gode, eller en gunstig intervensjon som det også kalles. Vår organisasjon er de eneste som har innsikt i den adoptertes stress og har tatt tak i denne innsikten. Det aleine berettiger eksistensen av vår organisasjon. Det berettiger i høyeste grad forskning på hva det å være adoptert gjør med oss og hvilke «fotavtrykk» stressfaktorene vi opplever, setter. 

  •