Med Adopterte i 10 år
Mødre uten barn
Det hele startet med utgivelse av Mødre uten barn skrevet av Bjørn Steinar Meyer. Denne boka forandret mye for mange, adopsjon og kvinnehistorie kom fram i lyset.

 Mødre uten barn          Bjørn Steinar fødestua

Tusen takk til Bjørn Steinar som skrev den ukjente historien om mødrene som reiste til Mysen for å føde sitt barn i skjul og så adoptere det bort. Mange slike fødehjem fantes over hele landet, Mødre uten barn handler om ett av dem. Fødestua i Gamleveien 26 i Mysen
Jordmor Magnhild Lunner drev fødestua og totalt 444 barn ble født hos jordmor Lunder fra 1931 til 1957. To tredjedeler av dem ble adoptert bort. Den øvrige tredjedelen havnet i fosterhjem, barnehjem eller ble med mor hjem. F.eks i 1952 ble 31 av 46 bortadoptert. Privat adopsjonsformidling ble forbudt i 1954, jordmor Lunder la ned fødestua 1.9.57 etter påtrykk fra myndigheter og helsedirektør Karl Evang. Siste fødsel var der 5.6.57.

Bjørn Steinar fikk mail og telefoner fra mange adopterte etter en reportasje i Smaalenene Avis i april 2005
Født for å bli gitt bort (link)
Han intervjuet flere adopterte, mødre og mange eldre mennesker i Mysen. Dermed kom historien sakte, men sikkert fram.
I april 2008 møttes noen av oss som var født i Mysen hjemme hos Bjørn Steinar som bodde et steinkast unna fødestua.                                            Et sterkt møte (link)

Da ble ideen om en organisasjon luftet. Og 12.6.2008 ble foreningen stiftet og et interimstyre ble valgt. I følge stiftelsesdokumentet var formålet helt klart
§1 Formål ( fra stiftelsesdokumentet)
Adopterte skal være en tverrfaglig interesseorganisasjon for adopterte i Norge og skal arbeide for å samle historisk og faglig kunnskap om adoptertes oppvekst. Enstemmig vedtatt av de som var tilstede.


Til tross for dette ble det en del diskusjoner om hvem organisasjonen skulle være for. Bare de som var født i Mysen, de som var født på fødestuene, eller alle adopterte i Norge. Ikke alle ville det samme med foreningen så det ble en vanskelig start. Fra høsten 2008 og til mars 2009 lå Adopterte nede. I kulissene ble det jobbet hardt for at den skulle drives videre og 28.3.09 ble det aller første årsmøte avholdt i Lillestrøm.

 

Medlemstreff
Første medlemstreff arrangert av Adopterte var på Grand Hotell i Hønefoss november 2009 og siden har vi vært der hvert eneste år i november. Vårtreff har vi hatt på Storefjell på Golsfjellet, på Gardermoen, i Drammen og nå er vi for tredje gang på Sola. Foruten Lillestrøm har årsmøtene vært i Oslo, Bergen og Asker. Deltagerantallet øker jevnt og trutt, på det første treffet på Storefjell var det 6 medlemmer og en ektefelle som var med. Nå i dag er det til sammen over 30 påmeldte.
Vi har to medlemstreff pluss årsmøtet pr år. Bak hvert treff ligger det et stort arbeide med planlegging. Hvor skal vi ha det? Innhenting av priser. Invitasjoner og påmelding, finne og kontakte foredragsholdere.
Vi må legge treffene til steder hvor vi har flest medlemmer og steder hvor det er enkelt å reise til. Dessverre opplever vi at medlemmer fra de nordligste fylkene sjelden har anledning til å være med og det skyldes lang og dyr reise. Vi prøvde i år med å tilby et reisetilskudd til medlemmer fra Trøndelag og nordover. Men responsen uteble.
Vi mener vi nå har funnet formen på treffene. Medlemsmøtet hvor vi ofte har med en foredragsholder og god tid til sosialt samvær. Tid til å bli kjent og tid til samtaler og deling av historier. Også til å få hjelp og råd til egne problemer, hjelp til hvor en kan henvende seg. Vi begynner å få bra kompetanse til å finne ut av forskjellige arkiver og kontorer, hvor de forskjellige dokumentene kan befinne seg. Vi har fantastiske medlemmer, mange historier deles og alle er ulike. Det er mange fellestrekk, og det er godt å kunne dele med andre som forstår og ingen ting behøver å bli forklart eller forsvart. Derfor er medlemstreffene våre så viktige. Å treffe og bli kjent med andre i samme situasjon er godt. Vi har en ting felles og det er at vi er adoptert Medlemmer bidrar med å dele egne historier, med sang og musikk, diktlesing, og andre ting. Det virkelig varmer og gjør en ydmyk. Vi er heldige som har dette fellesskapet.

Offentlige myndigheter
For å bli er seriøs organisasjon må vi ha helt rene linjer og jobbe hardt mot målene. Til tider har det vært tøft, og tanken om å gi opp har vært der. Etter hvert fant vi formen og et solid fundament er lagt og sakte men sikkert bygges det videre. Vi blir hørt og tas seriøst av offentlige myndigheter og vi har årlige møter med BUFdir.

buf dir

Adopterte var med i referansegruppen for adopsjonslovutvalget. Og vårt viktigste punkt ble hørt. Når den nye loven trer i kraft vil også adoptertes etterkommere få innsyn i adopsjonssaken om den adopterte selv er gått bort. I år fikk vi for tredje gang utbetalt driftsstøtte.

Forskning
Helt fra starten av har det vært viktig å få til forskning på adoptertes historie og levevilkår. Dette er norsk kvinnehistorie og det haster med å komme i gang. De fleste mødrene er i dag borte. Men mange av de som jobbet på sykehus og fødestuer lever og både kan og vil fortelle. Det er mange sider av en adopsjon, mange som berøres. Vi ønsker at også den adoptertes side skal høres, adoptivbarn blir også voksne og kan fortelle hva det innebærer å være adoptert. Begrepet adoptivbarn bør skrinlegges her og nå. Barn er man en kort periode av livet, etter det er vi vokse selvstendig tenkende mennesker.
Vi ønsker at adopsjoner skal bli bedre, en adopsjon er dyptgripende, adoptivforeldre skal vite hvilke utfordringer de og barnet kan møte på. Vi har jobbet mye for å få det til, men er ikke i mål.

Fra Primal Wound til Det første såret

Arbeidet med å få oversatt boka Primal Wound av Nancy Verrier startet allerede i 2012. Vi fikk nei fra flere forlag om oversettelse og utgivelse. Lindie Landmark tok jobben med å oversette boka og Kolofon forlag sa ja til å gi den ut. 27. oktober 2016 var det boklansering på Eldorado bokhandel i Oslo. Etter det har vi to ganger fått trykket opp nytt opplag. Boka kan kjøpes fra bokhandlere på nett eller bestilles fra oss på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Primal wound                         Det første såret


Uten hardt arbeid hadde vi ikke hatt noen forening og takk til alle som har vært med i styret disse årene. Takk til alle medlemmer rett og slett fordi dere er medlemmer, uten medlemmer hadde det heller ikke vært noen forening. Takk også til dere som stiller opp i media og nå også på podcast, det er gull verdt. Podcasten tilhører Jannike West Furumo, hun er selv adoptivmor og vil belyse alle sider av adopsjon. Der kan vi også høre denne flotte damen som vi var så heldige å møte for ett år siden.

Bilde2


Fra Jannickes podcast: Jeg møter Aud hjemme hos henne på Majorstuen, og at denne damen er blitt 84 år er nesten ikke til å tro. Men Aud har i løpet av sitt lange liv opplevd mye og samlet mye kunnskap. Vi skal først og fremst høre om Aud sine erfaringer som student og pleier hvor hun tok imot fødende enslige mødre som skulle adoptere bort barnet sitt. I Norge tidlig på 50-tallet får vi høre om forskjellene på å komme inn som fødende gift mor kontra ugift, og følelsene disse unge jentene satt med da adopsjon av barnet allerede var bestemt. Aud har i ettertid møtt flere barn av denne tiden som har hatt behov for å forstå hva som skjedde med disse mødrene og adopsjon. Aud er en av de siste stemmene fra den tiden, og hennes historie om disse barna og deres skjebne har en verdi uten sidestykke.
Og ikke minst, denne damen ga ut bok om seg og sitt liv i 2017. Boken heter "Veien jeg gikk", og anbefaler alle som vil ha med seg en fascinerende historie om en driftig dame som hadde sitt voksenliv fra etterkrigstiden og fremover.
Adoptert - en podcast av Jannicke West Furumo  Lytt her :  Itunes (link) eller Soundcloud (link)

Flere av våre medlemmer er intervjuet. Nå er også intervjuet med Marilyn lagt ut.
Episode 16, bruk linken over.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med på dette i 10 år, fra en litt vaklende start til vi nå står på egne ben. Det har vært spennende, moro, frustrerende, arbeidskrevende, læringskurven har vært høy og utfordringene mange. Men jeg ville ikke vært dette foruten.
Jeg har lyst til å avslutte med noen ord et medlem sa en gang.
Denne foreningen blir jeg bare mer og mer glad i.
Liv Irene