Adopterte.no

Fant sin elskede datter etter 77 år

Minka (100) ga sin datter bort til adopsjon etter å ha blitt voldtatt i 1928. Nå er de lykkelig gjenforent.

Henning Lillegård
hli@dagbladet.no
Vi har fått tillatelse fra Henning Lillegård til å legge inn denne.

SAMMEN IGJEN: Minka Disbrow viser et bilde fra 2006 da hun møtte sin datter Ruth Lee (t.v) igjen for første gang på 77 år. Foto: AP/Scanpix.

(Dagbladet) – Jeg har bedt til gud og sagt; Herre, hvis jeg bare får møte henne en gang, skal jeg aldri spørre deg om noe mer, sier Minka Disbrow
Hun håpet, men torde aldri forestille seg fult ut at hun en dag ville se sin Betty Jane igjen, sier Minka til nyhetsbyrået AP.

Ble voldtatt
Historien begynner en sommerdag i 1928. Minka Disbrow og venninna Elizabeth var på piknik på et jorde i Sør-Dakota i USA da det plutselig dukket opp tre menn. Det endte med tragedie, begge jentene ble voldtatt og Minka ble gravid.
Trodde på storken
- Vi visste ikke hva vi skulle gjøre eller si. Derfor gikk vi hjem uten å si et ord til noen om dette, sier Minka. Etter noen måneder begynte kroppen hennes og forandre seg og hun skjønte ikke hva som skjedde ettersom hun hadde lært at barna kom med storken.
Hadde et bilde
Som 17-åring ble Minka sendt bort fra familien for å føde barnet, som deretter ble gitt vekk for adopsjon. Det eneste minnet hun hadde igjen fra sin datter var et lite sort-hvitt bilde som hun hadde pakket inn i et teppe og lagt i en eske. Dette bildet har hun beholdt hele livet.
Prøvde å finne henne
I mange år prøvde hun å finne datteren sin gjennom adopsjonsbyrået som hun 77 år tidligere hadde gitt sin datter til, ifølge hun selv av ren kjærlighet og for barnets beste. Hun visste at datteren hadde det bra, men da ledelsen i adopsjonsbyrået ble skiftet ut, fikk hun ikke lengre informasjon om datteren og mistet oversikten over Betty Janes situasjon.

Men så, etter 77 år ble endelig mor og datter gjenforent.

Det skjedde i 2006 etter at Betty Jane, som fikk navnet Ruth Lee av sine adoptivforeldre, fikk helseproblemer og hennes sønn Brian Lee begynte å grave i hennes fortid. Etter å ha søkt på internett fant han navnet til sin bestemor Minka Disbrow i California, og ringte henne på telefon. Minka som hadde håpet hele sitt liv på en slik telefonsamtale, var meget skeptisk da Brian ringte.

- Vil du snakke med din datter, spurte Brian Lee.

Hun trodde knapt det hun hørte på telefonen, og en måned etterpå dro Ruth og sønnen Brian til California med fly for å treffe henne.
Oppdratt av norsk pastor
Historien viser at Betty Jane hadde blitt adoptert av en norsk pastor og hans kone og hun vokste opp i Viroqua i Wisconsin, USA. Hun giftet og fikk seks barn. Et av barna er den erfarne astronauten Mark Lee som har flydd rundt jorda 517 ganger.

Da Minka Disbrow fikk se dattera og barnebarnet ble hun overrasket over hvor like de var.
Skal feire 100-års dag
- Vi er så like at det er nesten som om vi ikke har vært fra hverandre i det hele tatt, sier Minka Disbrow. Siden den gang har de fløyet frem og tilbake mange ganger. Minka har fått treffe sine barnebarn og oldebarn i Wisconsin og Texas. Til våren skal alle være med på en storstilt feiring av hennes 100-årsdag.
Fantastisk opplevelse
- Dette har vært en surrealistisk og fantastisk opplevelse. Av og til tenker jeg at jeg vil våkne opp og at alt bare var en vakker drøm, sier Ruth Lee som nå er 82 år.

Hennes datter Dianna Huhn (55) sier at gjenforeningen har fylt et tomrom i morens liv.

- Jeg har aldri sett henne så lykkelig, sier hun.

Marilyn, som er leder i foreningen sendte denne mailen til Dagbladet.
Artikkelen ligger under dette innlegget.

”God torsdag 23.06.2011 – Vendepunktet”
Mitt navn er Marilyn Førsund, og jeg er styreleder i Adopterte, en forening for adopterte i Norge over 18 år (adopterte.no). Jeg leste med stor interresse artikkelen i ”God torsdag – Vendepunktet” 23. juni 2011, om Siv Yngvild Andersen (42). Det hun sier om ensomhet og alle bitene som falt på plass da hun traff sin biologiske far, er helt typisk for det våre medlemmer forteller. Beskrivelsen av ”skuldrene og beina”, det å ligne på noen er klassiske fortellinger for oss. Også at behovet for kunnskap aksellererte da hun selv fikk barn er typisk.

Imidlertid er også det hun forteller om de biologiske foreldrenes historie en ”gjenganger”. Foreldrene var ”vanlige” ungdommer og moren flyttet til en annen del av landet for å føde, uten å kunne fortelle om graviditeten til sin egen familie.

Når det gjelder faktaopplysningene ønsker jeg å komme med noen kommentarer. Myndighetene begynte ikke å føre statistikk over antall adopsjoner før rundt 1960, mens høydepunktet av norskfødtadopsjoner var på 1950-tallet. Selv om det ikke finnes et eksakt tall, regner vi med 30.000 – 50.000 norskadopterte totalt sett, hvorav de fleste skjedde i perioden 1945 – 1965. Adopterte arbeider med å få frem vitenskapelige data om omfanget av adopsjon av norskfødte. For øvrig er 53 henvendelser til Fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2008 et ganske høyt tall, som da må ganges med antall fylkesmenn i Norge.

Ellers forteller Siv Yngvild Andersen at hun gjerne skulle hatt opplysninger om detaljer rundt sin egen fødsel og opplysninger om morens evt sykehistorie, primært evt arvelige hjertesykdommer. Dette er opplysninger hun har krav på, og hun har sannsynligvis ikke fått på langt nær de papirene hun skal ha. Å hjelpe adopterte med å skaffe til veie dokumentasjon den adopterte har krav på, er også en av foreningens kjærneoppgaver. En annen sentral oppgave for oss akkurat nå, er å påvirke politikerne til å oppheve ”sperrefristen” ifb lovendringen fra 1986. Kun den adopterte selv har rett til opplysninger, ikke adoptertes barn har rett til opplysninger om sitt eget biologiske opphav.

Torill Juvet Hermansen i Adopsjonsforum uttaler at hun ofte har tenkt at ”det må være bedre ikke å vite”, og at den adopterte kan være ”resultat av incest eller prostitusjon”. Sannsynligheten for dette er nok i størrelsesorden promille, og de fleste norskadopterte er barn av helt vanlige norske jenter og gutter som ikke har kunnet fortelle familien om graviditeten. Uttalelsene Juvet Hermansen kommer med oppleves useriøse, krenkende og til dels spekulative. Incest har for øvrig i årtier hjemlet abbort.

Psykolog Frode Thuen påpeker at den adopterte ”må tale å bli avvist”. De fleste adopterte har gjerne brukt mange år på å opparbeide nok mot til skaffe seg kunnskap om eget biologisk opphav, lenge før ”Tore på sporet” og ”Sporløst” var påtenkt. De fleste har også mer enn forberedt seg på ”worst case scenario”, men blir heldigvis positivt overrasket over sannheten om sin egen historie.

Mvh Marilyn Førsund, styreleder Adopterte

23.6.11 stod denne artikkelen i Dagbladet-torsdag.
Sammen med denne stod også Siv Yngvils historie.
Gjengitt med tillatelse fra journalisten

Adopsjon i Norge
Tora Larsen Morset
tora@db.no

Den største andelen av nasjonal adopsjon gjelder
stebarn. Der det i 2010 var 153 stebarnsadopsjoner, var
det 32 tilfeller av annen nasjonal adopsjon, som
fosterbarnadopsjon og anonym adopsjon.
Denne typen adopsjon har gått ned med årene. I 2005
var det 48 og i 1990 var det 95. I perioden 1971-1975 var
det i snitt 230 tilfeller per år. Det er Barne- ungdomsog
familieetaten som behandler søknad om
nasjonal adopsjon av ukjente spedbarn. Anonym adopsjon
i Norge er sjeldent. I 2008 var det fem innvilgelser.
Kilde: Bufetat/Statistisk sentralbyrå

Dette er reglene
Adopsjonsloven av 1986 åpnet for at adopterte barn
skulle få vite navn på biologiske foreldre, etter fylte 18
år. Samme år ble også adopsjonsforeldre pliktige å fortelle
barna at de er adopterte.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet behandler
hendvendelser fra internasjonalt adopterte, og nasjonalt
adopterte hvor det er gitt bevillig etter 1.desember 1999.
Nasjonalt adopterte hvor det er gitt bevilling før 1.desember 1999, må ta
kontakt med Fylkesmannen.
Kilde: Lovdata/Regjeringen.no

Leter etter svar
Det føres ikke statistikk på antall henvendelser fra adopterte
eller pårørende som ønsker navn på biologiske
foreldre. Men i forbindelse med en rapport i 2009 ble
det innhentet tall fra 2008 som kan gi en indikasjon:
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet fikk 29
slike henvendelser fra nasjonalt adopterte dette
året. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som tar seg av
henvendelser fra eldre adopsjonssaker i regionen,
mottok 53 henvendelser fra nasjonalt adopterte i 2008.

Kilde: Barne- likestillings- og
inkluderingsdepartementet

– Forbered deg
på å bli avvist

– Å finne biologiske foreldre er et genuint og sterkt behov hos mange adopterte. Dette tar vi
på alvor og hjelper dem hvis det er mulig. Men selv har jeg flere ganger tenkt at det er
bedre å ikke vite, sier Torill Juvet Hermansen i adopsjonsorganisasjonen Adopsjonsforum.
Hun har jobbet med internasjonalt adopterte og informasjon om biologiske foreldre siden
tjenesten ble opprettet i 1996. Enten du er nasjonalt eller internasjonalt
adoptert, kan forhistorien være en helt annen enn du tror.
– Man kan være resultat av incest eller prostitusjon. Det kan være vanskelig å forholde
seg til, sier Hermansen. Adoptivbarnas ønske om å søke i fortiden blir
i noen tilfeller møtt med undring i noen opprinnelsesland.
– Sosialarbeiderne spør ofte hvorfor barn som har fått et godt liv i Norge absolutt vil finne
tilbake, sier hun.
– Vi får stadig flere henvendelser. Det skyldes nok en vekst i antall adopsjoner for omtrent 20
år siden. Men jeg tror også program som «Tore på sporet » og «Sporløs» har vekket nysgjerrigheten
hos mange, sier Hermansen.

Om du som adoptert vurderer å ta kontakt med biologiske foreldre, må du spørre deg selv
om du tåler et negativt svar, råder psykolog og samlivsekspert Frode Thuen.
– Noen ganger kan man bli så fokusert på et spørsmål at man ikke tenker på konsekvensene.
– Men en god og generell regel er at man ikke skal spørre om noe man ikke tåler svaret på.
Man må forberede seg på å bli avvist, og vurdere om dette er noe man kan takle, sier Thuen.
Man må være forberedt på sorg, men også frustrasjon, mener han.
– Å bli avvist av sitt eget opphav er i seg selv en sorg. Men behovet for å kjenne sin historie,
vite hvorfor man har blitt som man har blitt, er en viktig del av det å skrive sin egen livshistorie.
Blir man stoppet i denne prosessen, kan det være veldig frustrerende.

Gir råd:
Vær forberedt på negativt svar, sier Frode Thuen.
godtorsdag@dagbladet.no

I forbindelse med en film som spilles inn for foreningen ble Finn intervjuet av NRK Østfold.
Hør intervjuet her, det er 50 minutter ut i sendingen.

Her ble det litt ståhei.
Det begynte med en artikkel i Romerikes blad etter årsmøte i Lillestrøm 2009

Under artikkelen finner dere kommentarene som kom.

Det vises der til et blogginnlegg, det ligger her Hun fikk også mange kommentarer på bloggen sin.

Det førte igjen til ny avisartikkel. Denne gang intervju med Øistein Gudim i adopsjonsforum og igjen flere kommentarer under innlegget.

Så kom et leserinnlegg:
17.4-09
Jeg blir sjokkert og provosert når jeg leser nyheten i Romerikes
Blad – Skedsmo Rælingen 3.april.

Først var det etterkrigsbarna,så ble det barnehjemsbarna, og
nå er det jammen meg adoptivbarna.
Nå kommer det vel snart et krav til staten fra disse også!

Sitat RB: «Fram til 1986 ble norske adoptivbarn solgt med
reklamasjonsbevis, hvor de kunne byttes inn igjen inntil fem år
etter fødselen fant sted».
Tør jeg spørre om kilden til dette såkalte faktum? At det var tabubelagt
å være ung og gravid og under 21 år på denne tiden, kan jeg gå
med på. Tiden var slik, man hadde nemlig moral den gang!
Men at kontakten ble formidlet gjennom advokat for jordmødre
og adoptivforeldre er noe ensidig gjenfortalt.
At det forekom, er jeg sikker på. «Den enes død, den annens brød».
Det fantes også kloke koner som drev med fosterfordrivelse og annen humbug.
Det er ikke dermed sagt at dette var den vanlige veien man gikk.

Helt normal oppvekst?
Kvinnene det vises til snakker om manglende tilhørighet og
identitet og om avvisning. Jeg lurer på om det ikke snarere er
snakk om en helt normal oppvekst. Hvilket barn eller tenåring
har ikke følt det samme? Og om adoptivforeldrene har bidratt
til denne følelsen, tror jeg det er tilfeldige og uheldige tilfeller.
Det er mange som har fått barn (biologiske og adopterte)som ikke burde fått det.
De parene som ønsket seg barn, men ikke kunne få selv, var kanskje
heldigere stilt den gang enn nå.

Blant annet var det ikke fri abort (jeg er ikke abortmotstander),
man kunne få barn uten altfor lang ventetid og uten å
måtte spare til en reise til for eksempel Kina, som man egentlig
ikke har råd til. Som ufrivillig barnløs ønsker man seg så inderlig
et barn man kan gjøre og gi alt for, fysisk, psykisk og økonomisk.

Det blir feil å fremstille disse som store, stygge ulver.

Så vondt har altså disse barna hatt det, at de må ha en egen forening
for å synke ennå dypere inn i sine «problemer».
At foreningen på landsbasis ikke har mer enn 30 medlemmer,
når volumet å ta av er adoptivbarn i perioden
1945-1965, ser jeg på som utelukkende positivt.
Tross alt viser dette at de fleste adoptivbarn har hatt og har det godt.
Både med seg selv og sin adoptivfamilie.
Altså ikke verre eller bedre enn barn har det med sine biologiske foreldre.

Selv adoptert
For å snu hele historien kan jeg fortelle om meg selv. Jeg er et ‘68-
barn og adoptert. Mine adoptivforeldre har vært åpne og ærlige
og jeg vet om min biologiske, psykiske og fysiske bakgrunn uten å ha oppsøkt denne informasjonen eksternt.
Jeg har levd og lever et godt liv og har alltid vært og er ønsket.
Et ekte familiemedlem hvor mamma og pappa er mamma og pappa.
Det finnes ingen andre for meg. Tanken har nok vært til stede,
men mest i de opprørske tenårene.
Men da er jo alle foreldre idioter!

Man kan ikke skylde på foreldre,oppvekst, miljø og ekstern
påvirkning for alt. De fleste av oss blir født med egen vilje.
Bruk den og voks på egne erfaringer

Lena Kjøhl
Lillestr

Det fikk ikke stå uimotsagt 29.04.09 fikk hun svar:
Vet ikke nok om adoptivbarna

I et leserinnlegg i Romerikes Blad torsdag 16. april 2009, spør Lena
Kjøhl, Lillestrøm, hvem som er «kilden til dette såkalte faktum at
fram til 1986 fantes en lov som hjemlet fem års reklamasjonsrett
for adoptivbarn».

Dette «såkalte faktum» er hjemlet i Lov om adopsjoner av 1948, avsnitt angrefrist..

Hun skriver: «de fleste adoptivbarn har hatt det godt både med seg selv og sin adoptivfamilie».

Dette kan nok medføre riktighet, men dette vet vi ikke nok om. For
å få mer kunnskaper innenfor temaet, oppnevnte regjeringen, ved
Barne- og likestillingsministeren, høsten 2008 et offentlig utvalg,
«For en helhetlig gjennomgang av adopsjonspolitikken».
Innstillingen skal foreligge i en NOU-rapport høsten 2009.
Det er en anerkjennelse av det Foreningen adopterte står for,
at departementet har gitt den, og andre, en plass i referansegruppen Adopsjonsutvalget har knyttet til seg.

Ny kunnskap
Det vi etter hvert har fått en del kunnskaper om, er mødrenes situasjon
i perioden 1945 -1965, noe journalist Bjørn-Steinar Meyer har bidratt
sterkt med i boken
«Mødre uten barn» (Valdisholm,2007),
og historiker Liv Thoring i avhandlingen «Enslige mødre og
anonym adopsjon i Norge 1945 – 1965» (Universitetet i Oslo, 2008).

Begge har gjort et fremragende nybrottsarbeid for å framskaffe
ny viten innenfor norsk samtidshistorie.
Meyer ved å studere de private adopsjonene med fokus
på jordmora på Mysen og de private adopsjonssakførerne.
Thoring har studert offentlig adopsjon via Oslo Helseråd i samme periode.

Forskning på barna fra denne perioden finnes ikke, og Foreningen adopterte vil være en pådriver for at en slik forskning iverksettes.

Kjøhl hevder at «det blir feil å framstille disse (adoptivforeldrene)
som den store stygge ulven ».

Vi i Foreningen adopterte har aldri framstilt verken biologiske
foreldre, adoptivforeldre eller andre som «store stygge ulver”
Og det finnes i vår forening medlemmer som selv er adoptivforeldre.
Et av våre mål er å være pådriver for å få dokumentert vår egen historie.

Imidlertid er det grovt krenkende når Kjøhl skriver:
«Først var det etterkrigsbarna, så ble det barnehjemsbarna
og så nå er det jammen adoptivbarna.
Nå kommer det vel snart et krav til staten fra disse også».

Ja, noen av oss er dessverre høyst berettiget et erstatningsansvar fra staten,
men som redegjort for tidligere, finnes det ikke i dag tilstrekkelig kunnskaper
om dette. Når barnehjemsbarn og andre har fått en unnskyldning og en liten
økonomisk oppreisning gjennom billighetserstatning fra staten, er det fordi
det har kunnet dokumenteres at disse har blitt utsatt for grove
lovbrudd under oppveksten. Derfor blir Kjøhls påstander grovt krenkende.

Nystartet organisasjon
Kjøhl skriver videre: «Så vondt har disse barna hatt det, at de må
ha en egen forening for å synke ennå dypere inn i sine «problemer».
At foreningen på landsbasis ikke har mer enn 30 medlemmer, ser jeg
på som positivt».

Foreningen Adopterte er nystartet, hadde sitt første ordinære årsmøte 28. mars
og valgte sitt første styre da.
Dette er årsaken til det foreløpig lave medlemstallet, men det har steget
etter årsmøtet, også på grunn av flere innslag i NRK P1.

Kjøhl ber oss «bruke vår egen vilje og å vokse på egne erfaringer”

Å vokse handler om å ha mot og innsikt til å ta inn over seg sin
egen historie. Vi har i høyeste grad vokst på våre egne erfaringer.
Disse erfaringene har vi rett til å dele med hverandre og med
offentligheten.

Mona Herland (styreleder
Foreningen adopterte)
Lindie Madeleine Landmark (nestleder)
Marilyn Førsund (Lillestrøm)

11.5.09 kom et leserinnlegg til…

Svar til Lena Kjøhl – ” Solgt med byttelapp”
Du skriver at du ble sjokkert og provosert når du leste RB-Skedsmo Rælingen 3. april. Det ble jeg da jeg leste innlegget ditt 16.april.
Du er direkte hånlig i dine uttalelser om etterkrigsbarn, barnehjemsbarn og adoptivbarn.At du har vært veldig heldig med den familien du kom til, skal du være meget takknemlig for, men det er dessverre ikke alle som har vært like heldige som deg. For meg virker det som du totalt mangler evnen til å forstå andres situasjon. Har du i det hele tatt lest/fulgt med i debatter om disse emnene?
Jeg er selv adoptert, ikke en gang, men 2 og jeg har slitt med både familie og det offentlige. Det tok meg 20 år å finne ut hvem som var mine biologiske foreldre, så noe kjennskap til lovverket på den tiden har du tydelig ikke.
Du snakker om at man hadde moral den gangen, den var nok ikke særlig bedre da enn nå. Min biologiske mor var enke med 4 barn, min far gift og hadde barn. Moral er ikke bare at man er abortmotstander. Det tok ikke lang tid for å få et barn den gangen skriver du, men man burde kanskje ha brukt mer tid på å sjekke hva slags personer som fikk adoptere.
Du skriver at”så vondt har altså disse barna hatt det at de må ha en egen forening for å synke ennå dypere i sine problemer”. For å være ærlig, skjerp deg! Det er for mange godt å ha likesinnede å snakke med, samt at de kanskje bruker tiden konstruktivt for å få et bedre liv. De skal få et nytt medlem nå,
Jeg er enig i at man ikke kan skylde på fortiden for alt, men man kan ikke unngå å bli preget av den. Du skriver at alle er født med fri vilje, ja, men det finnes de som blir kuet fra de er små og som sliter med resten av sitt liv, ikke glem det.
Til slutt, kanskje du skulle melde deg inn i foreningen slik at du kunne lære litt, for etter mitt syn har du et meget snevert og naivt syn på hva som er realiteten for mange adoptivbarn.
Kari Trosvik
1954
Link til innlegget med kommentarer her