Vi har fått lov av Kristine Ingvaldsen å legge den inn her:)
En reise kan være så mangt. Den reisen jeg nå skal fortelle om har mange aspekter. Det er en reise i fortid, i fremtid, en reise som har gått over mange år, men som også kun har tatt fem dager... Det er en reise som har krevd mye fysisk, men også psykisk. Det er en reise jeg har tatt sammen med andre, men som jeg til tider har følt med uendelig alene på... Men mest av alt er det en reise jeg har tatt for å få på plass den siste puslespillbrikken jeg trenger for å kunne gå videre i livet mitt, både som person og som mor. Vi vet alle hvor irriterende det er når man har funnet et kjempefint puslespill, og bruker laaang tid på å sette det sammen, for så å helt på slutten se at man mangler en eneste brikke. Puslespillet er forsåvidt fint, men det er ikke helt, og da ser man nesten utelukkende kun på den brikken som mangler. Dette er slik livet mitt har vært; nydelig, med mange flotte brikker, men EN brikke har manglet.
Hele reisen begynte før jeg ble født, da min biologiske mor traff min biologiske far. Jeg ble unnfanget, og senere født. Etter fødsel ville skjebnen det slik at jeg ble plassert på barnehjem, for å senere bli adoptert bort til en familie som lenge hadde ønsket seg barn. En skikkelig solskinnshistorie, og et drømmehjem. Men jeg hadde en tenåringsopprør som få visste om, bortsett fra mine adoptivforeldre. Jeg hadde en liten identitetskrise, der jeg følte med relativt aleine, og lurte veldig på "hvem" jeg var. Jeg visste ingenting om mine biologiske foreldre, og lurte på hvor de var, om jeg hadde søsken osv. Jeg var en liten Ronja Røverdatter, veldig glad i mine foreldre, og var "snill" i heimen, men med perioder der jeg var mye for meg selv, og der jeg rett og slett var trassig.
Pappa ble syk og døde i 2000, og dager før han døde satt vi og pratet om mitt biologiske opphav. Jeg ba om unnskyldning for min trang til opprør, og for at jeg hadde vært en utfordring. Pappa mente at det beste for oss alle ville være at jeg fant ut av mine biologiske foreldre, slik at jeg kunne få "fred i sjelen", som han kalte det.
Jeg ventet til 2001, og tok så kontakt med Fylkesmannen i Østfold. Hvis noen som leser dette har tenkt å noengang kontakte disse om sine papirer, sørg for Guds skyld for at dere får ALLE papirer, de er veldige glade i å holde tilbake ting der! :(
Jeg møtte min biologiske mor, og mine tre søsken, og har holdt kontakten med de siden. En utelukkende positiv opplevelse :) Så var det bare en brikke igjen, min biologiske far. Piece of cake, tenkte jeg, de andre var jo så lette å finne!
Min biologiske mor husker ikke annet enn fornavnet hans og noen få detaljer, det skulle vise seg at det å finne Olav var nesten komplett umulig, og etter seks år med leting ga jeg opp. Jeg tenkte at jeg ville komme over det å ikke vite akkurat den ene detaljen. Det skulle vise seg å bli vanskelig å glemme.
Mange tipset meg om Tore på sporet, men jeg syntes at hele det showet hadde altfor store underholdningsfokus, og den studiobiten ville jeg ikke utsette min familie for. Skapte tårer og kunstige følelser unnet jeg ikke noen av oss. Derfor ble det kun med tanken.
Så en dag leste jeg en annonse på nett, Tv2 lette etter mennesker på søk etter personer. Jeg undersøkte litt om programmet, og tittet på en dansk episode. Hmm, tenkte jeg, og sendte for første gang i mitt liv en slik søknad. Jeg tenkte at jeg nok ikke kom til å få svar, mannen er jo komplett umulig å finne. Men noe tiltalte tv2, og de tok kontakt innen to uker.
22 juni la jeg ut på den delen av reisen som tok kortest tid, ei knapp uke tok det, med programleder og et filmteam. Mange timer i bil, maaaaaange timer med venting, og mye usikkerhet. Jeg kan ikke si så mye om utfallet, men jeg kan si at jeg ikke angrer ett sekund på at jeg ble med, men at jeg ikke ville gjort det igjen.
NRK har i sitt program Norgesglasset på P1 gående en serie på fire deler som omhandler den omfattende adopsjon som foregikk før i tiden. Det var 15-20.000 barn som ble bortadoptert i perioden 1945-1965. Det er masse ting som omtales i programmet.
- Opprettelsen av en forening for adopsjonsbarn i Norge, "Foreningen Adopterte" - Historikk, adopsjon satt i system - Om boken "Mødre uten barn" av Bjørn Steinar Meier - Adoptivbarn forteller sin historie
Episode 4 sendes senere i dag, og jeg skal oppdatere bloggen med linken til den episoden også. Og når serien er ferdig skal jeg lage en liten oppsummering. Jeg håper å få noen tips til å lete etter min søster som ble adoptert bort i oktober 1960.
Når mødrene hadde samtykket til adopsjon, gikk ferden for de nyfødte til spebarnshjemmet. Bildet er fra Oslo kommunale husmorskole, der spebarnshjemmet var kombinert med husmorskole. I noen måneder kunne de små bli pleiet av et stort antall hender. ( Foto: UTLÅNT FRA BJERKE VIDEREGÅENDE SKOLE )
I DAG ER DE FÅ
Statistisk sentralbyrå har tall for adopsjoner i Norge fra 1960. Det året ble i alt 913 barn adoptert. Trolig var noe under halvparten av dem stebarnsadopsjoner, altså at en ektefelle adopterte den andre ektefellens barn fra tidligere forhold.
Først på slutten av 60-tallet er de første utenlandsadopsjoner registrert. I dag er dette den dominerende adopsjonsformen.
Antallet norskadopterte har falt sterkt siden rundt 1970. Mens det i 1960 kanskje dreide seg om 500 barn årlig, er tallet i dag under ti.
- Jeg tror situasjonen for de norskadopterte er svært annerledes enn for de utenlandsadopterte. Historien om de norskadopterte er en historie om taushet, fortielse og mange triste skjebner. Med både barn og mødre som aldri er fulgt opp eller spurt av sosiale myndigheter om hvordan dette egentlig gikk. Barna ble diskret anbrakt i sine nye hjem - og der slutter den offisielle historien.
Titusener.
Ulf-Arvid Mejlænder er engasjert. I mange år har han (til daglig skribent og kommunikasjonsrådgiver) interessert seg for de adoptertes liv og historier, for dette lite beskrevne kapittel i vår samtid. Det er nemlig tusener, for ikke å si titusener, av dem iblant oss.
Hvert år, frem til ca. 1980 da tallet sank kraftig, ble flere hundre norske barn fjernet fra sine mødre og gitt nye liv i adopsjonsfamiliene. Ofte fordi mødrene var unge og enslige, fordi graviditeten var sosialt uakseptabel, kanskje fordi mor og far ble vurdert uegnet som foreldre. Abortmuligheten var sterkt begrenset (abortloven kom i 1978), støtteapparat var mangelvare.
Ofte var graviditet, fødsel og adopsjon omgitt av dyp taushet. Det var først på 70-tallet at de utenlandsadopterte for alvor kom til Norge - med åpenhet på alle fronter og glade foreldre som kunne annonsere i avisen at "vår solstråle Kim kom fra Korea i går".
Intervjuer.
Med boken "Før hennes historie begynner", som kom ut før nyttår, har Ulf-Arvid Mejlænder ønsket å fortelle noe av historien.
Boken er en roman, men basert på research og intervjuer med så vel adopterte som med folk i datidens hjelpeapparat. Det var adopsjonskontorene som praktisk håndterte dette. Når moren ga fra seg barnet, noe som kunne skje umiddelbart etter fødselen, fikk hun ofte knapt se den nyfødte.
Deretter gikk ferden, for barnet, raskt til et spebarnshjem. Forøvrig med angrefrist for moren, hun kunne ombestemme seg innen to måneder - noe mange gjorde.
- Spebarnshjemmene er en nesten helt ukjent del av vår samtidshistorie. Der kunne barna bli opptil ett år, men vanligvis dreide det seg om to-tre måneder, forteller Mejlænder.
Et av disse hjemmene omtales i hans roman, det lå i Borggata 2 på Grønland i Oslo, i dag lokalene til forskningsstiftelsen Fafo. Navnet var Oslo kommunale husmorskole (og i en periode Fernanda Nissens videregående skole). Spebarnshjemmet var nemlig kombinert med en husmorskole, og barna ble stelt og pleiet av husmorelever - på turnus.
Først nærmere 1970 ble det stilt alvorlige spørsmål om fraværet av faste, nære forbindelser mellom barn og voksne, og det vokste frem en erkjennelse om at småbarnas livsvilkår kunne resultere i psykiske skader.
- Spebarnshjemmene var kanskje den beste løsningen samtiden så på problemet. Men tausheten og den manglende oppfølging etterpå er påfallende, sier Ulf-Arvid Mejlænder. Som mener at mange av de adopterte har felles trekk:
Sårbarhet.
- De kan bære på en grunnleggende ensomhetsfølelse og kan ofte føle seg utenfor. De er vare for signaler fra andre og reagerer sterkt på det som kan tolkes som avvisninger.
- Mitt inntrykk er at mange strever med nære relasjoner, at de er sårbare. Adopsjonskontorene plukket ofte ut gode hjem til dem, men heller ikke der ble det snakket mye om deres bakgrunn.
Mange kunne gå alene med sine frustrasjoner. Samtidig visste barna at de hadde mye å være takknemlige for, altså overfor adoptivforeldrene. "Uten dem kunne jeg ha havnet i rennesteinen," er en naturlig tanke, sier Mejlænder.
Kunnskap.
Når man fyller 18 år, gir adopsjonsloven barnet adgang til kunnskap om de biologiske foreldrene.
- Mange kom til oss for å høre om foreldrene, sier Ingeborg Moe som arbeidet på adopsjonskontoret i Oslo fra 1957 til 1988. Hun kan ikke tallfeste dem, men forteller at flere tok kontakt allerede i 13-14-årsalderen.
- Når barna blir eldre, oppstår det hos mange et veldig identitetssug. Mange visste om sin bakgrunn, men uten å kjenne den konkret. Det ligger en veldig spenning, og påkjenning, i å tenke at en person du passerer på gaten kan være din mor eller far, sier Ulf-Arvid Mejlænder.
Mange bærer fortsatt på gåten om sitt opphav. Og mødrene har ingen lovlig mulighet til å oppspore barna de ga fra seg.
Taushetsplikt.
- Men noen av mødrene kom til oss på adopsjonskontoret, enkelte hadde vi kontakt med gjennom flere år. De hadde jo ingen andre steder å henvende seg, og vi avviste aldri noen, forteller Ingeborg Moe til Aftenposten.
Men bare korte meldinger som "det går bra med sønnen din" var alt de ansatte ved adopsjonskontoret kunne formidle.
Mejlænder tror det er klokt å søke informasjon, flere adopterte melder om at "noe faller på plass". Noen har fått varig kontakt. For andre har kontakten opphørt etter et par møter, variantene er mange.
Ingen vet altså egentlig hvordan det er gått med alle norskadopterte. Det finnes heller ingen forening eller organisering.
Når det gjelder litteratur, har Ulf-Arvid Mejlænder måttet gå tilbake til 1960 for å finne en som drøftet samme tema som han selv tar opp, nemlig Camilla Carlson med boken "Du er allikevel min". Den vakte for øvrig både - 'oppsikt og debatt
Jeg siterer gjerne Camilla Carlson som sa følgende om våre adopsjoner: "Uten løgnen ville vi ha fått flere skandaler - men færre tragedier" , sier Ulf-Arvid Mejlænder..
Frithjof får tårer i øynene når han forteller om sin tuberkuløse mor som var tvunget til å gi fra seg barnet sitt, og om hvor sårt han synes det er å tenke på at hun hadde vært på døra der hjemme og ønsket ham tilbake etter at hun ble frisk.
- Selv om du har kommet opp i en viss alder, så behøver ikke det bety at du ikke har noe å fare med.
Frithjof Bjørkli er 78 år, og etter at han pensjonerte seg fra stillingen som trener i lederutvikling, tok han videreutdanning. Først en fireårig utdanning i gestaltterapi og psykosyntese, og deretter gjøv han løs på en treårig utdanning i tradisjonell kinesisk medisin.
Nå er han ferdig utdannet akupunktør, men har foreløpig ikke åpnet praksis. Men planene er på ingen måte skrinlagt.
- Jeg hadde hørt at når man blir eldre, så har man så mye å gi til andre. Derfor tok jeg videre utdanning for å kvalifisere meg til å gi noe videre. Kanskje hvis folk hadde det vondt og jeg lyttet? Jeg er en god lytte!
Frithjof sitter hjemme i stua i Halden og tenker tilbake, samtidig som han er full av pågangsmot til å gå videre i livet. Fra han var 17 år gammel har han båret på en sorg som har kastet mye av seg.
Den som selv har lidd vondt, har lettere for å føle med andre som trenger hjelp. Han var nært knyttet til sin far, og det var da han døde, at mye raste i Frithjofs liv. Han satt og bladde i noen papirer det skulle ryddes opp i da han kom over et brev som fortalte at han var adoptert.
Det opplevdes som et svik ikke å ha blitt fortalt dette, særlig når han forstod at alle de andre, selv barna i gata, visste det. De kunne komme med bemerkninger han ikke forstod:
- Hvor skal du da, Frithjof?
- Jeg skal hjem.
- Å, du tror vel ikke at det er moren og faren din?
Det var hele tiden noe som skurret, noe han ikke forstod, men nå falt brikkene på plass. Han nevnte aldri brevet for sin adoptivmor. Og først 20 år senere etter hennes død fant han fram til sin kjødelige familie. Foreldrene var da døde.
Frithjof får tårer i øynene når han forteller om sin tuberkuløse mor som var tvunget til å gi fra seg barnet sitt, og om hvor sårt han synes det er å tenke på at hun hadde vært på døra der hjemme og ønsket ham tilbake etter at hun ble frisk.
Han traff henne aldri, selv om han ble fortalt at hun til tider kunne reise langt for å få et glimt av ham. Frithjof har jobbet mye med sin eget selvinnsikt og forteller åpent om hvordan han har taklet vanskelige følelser både i forhold til seg selv og sine nærmeste.
NRK har i sitt program Norgesglasset på P1 gående en serie på fire deler som omhandler den omfattende adopsjon som foregikk før i tiden. Det var 15-20.000 barn som ble bortadoptert i perioden 1945-1965. Det er masse ting som omtales i programmet.
