ARVEN FØR OSS

Det snakkes mye om arven etter oss, hva vi vil legge fra oss når vi er borte. Klima, forbruk, holdninger, forurensing, teknologi. Hva vil vi huske for? Hva vil JEG huskes for? Hva blir arven etter MEG?
Men hva med arven FØR meg? Teller ikke den? Hva arvet jeg før jeg ble nettopp meg? Jeg tenkte å ta dere med på en reise tilbake i tid.

Historien om meg før meg - fordi alt handler jo om MEEEEEEG!!! (Ironisk sarksme. Jeg vet at ikke alt handler om meg. Det bare virker sånn av og til).
Mvh den obsternasige jenta.

En gang i ungdommen prøvde hun å ta livet sitt. Hun var deprimert, utbrent, psykotisk, snill pike-syndromifisert eller bare ufattelig uheldig. Det er ikke så lett å vite med den premature, prøvekanin-psykiatrien på 60-70-80-tallet. Hun lyktes iallfall ikke med det hun satte seg fore.

Det er jeg glad for.

Hun var forlova med en kar, de skulle bygge hus sammen, de skulle stifte familie og hun skulle ikke være syk og hun anstrengte seg for å være frisk, men lyktes ikke med det heller. Forlovelsen brytes, sykdommen fester det stygge grepet sitt, venner trekker seg unna fordi de ikke forstår hva som går av henne, søstrene hennes blir redde fordi hun endrer karakter. Hun opptrer like truende som en skadeskutt binne, hun mister så mye så fort, men hun gir ikke opp livet for det om.

Det er jeg glad for.

Sensommeren 83 hadde hun et visst antall fuktige kvelder i på byen med enten Per, Pål eller Espen. Det er meg fremdeles ubekjent hvem som "kom" ( ) først (så hvis du som leser er mann mellom 55-65, og drar kjensel på meg, let me know), men jeg ble iallfall unnfanget én av disse gangene.

Det er jeg glad for.

Fra første sekund spirer og gror og vokser jeg og får ligamentet hennes til å strekke på seg og magemusklene til å flytte på seg og jeg tar større og større plass, og hun går oftere på do og hun blir fortere andpusten og hun snakker og synger og spiller piano for meg, og vet nok innerst inne eller helt åpenlyst at et sted der framme er det en annen som skal overta hennes stafettpinne, så hun gjør det hun kan for å etterlate minner, eller i det minste spor av minner i den fysiske lille hjernen og kroppen min, i melodier jeg ikke kan huske, men skal huske likevel.

Det er jeg glad for.

Hun er så syk at familien hennes er redd hun skal finne på å avslutte svangerskapet helt selv, hun går på puben og drikker øl hver uke, og hun får en blødning underveis og hun tror hun mister meg og reiser inn på sykehuset, men jeg klorer meg fast til livet og slipper aldri ALDRI taket om det så er det siste jeg gjør.
Nå er hun seks måneder på vei, og det skjer et følbart skifte i atmosfæren. Jeg kan ikke bevise det, du må bare stole på meg når jeg sier det. Da er det akkurat som om hun begynner å forstå at det ikke er heldig for henne å knytte seg til dette lille individet, og hun begynner å stritte imot selv om det er aaaaltfor seint, hun prøver å stenge av hjertet sitt, for å elske dette som hun vet hun skal miste, blir for vondt, og hun slutter å synge og slutter å snakke og fortsetter bare med å gå på do og bli andpusten, jeg tar større og større plass og jeg har ikke tenkt meg noen plass, og enn så lenge lar hun meg fortsatt bo der.

Det er jeg glad for.

I begynnelsen av mai 1984 får hun kynnere og i ettertid har jeg sett henne høygravid på et bilde og plutselig forstår jeg hvor HVALGENET kommer fra (LOL). Men i midten av mai ligger hun på fødestua og puster og peser og presser meg ut og fram til livet, og selv om det bare er innsiden hennes jeg har sett, så holder jeg igjen så godt jeg kan fordi innerst inne vet jeg at dette er siste gang jeg skal se henne. Jeg vil ikke at det skal ta slutt og jeg nekter alt jeg kan og jeg blir til en eselbaby som ikke rikker meg av flekken, men livet tar overhånd og tvinger meg ut og fram og jeg husker ikke om hun får eller ikke får holde meg før de legger meg i en av disse plastkorgene og sender meg ned i babykjelleren der de andre babyene ligger. Der ligger jeg ulykkelig uvitende om at hun om ei uke fra nå skal sendes hjem med et 100% ubrukelig, men velment råd a la «prøv å isje tenk på det, viss du isje tenke på det, så e det jo praktisk talt som om det aldri har skjedd, legg det bak deg, det e det besta». Hun blir sendt hjem til et tomt hus med en mage breddfull av tomhet og ingen skal noen gang komme bort, ei heller ringe for å la henne snakke ut om den gigantiske tomheten som lille jeg etterlater.

EVER.

Men! Det eneste nyfødtversjonen av meg vet akkurat nå der jeg ligger og smiler enten fordi jeg har luft i magen eller flirer av ironien i at jeg skal ha minst to mødre og to fedre og ingen tilhørighet til noen av dem de neste tjuefem ÅRA, det er at jeg lever.

Det er jeg glad for.

Og det skal hete «anonym adopsjon», men den er ikke så veldig anonym så lenge, til det er hun altfor pågående, ukuelig, sta, listig, smart, og noen vil vel ymte forsiktig frampå «besatt, desperat, langt over grensa til utspekulert», og hvis det hadde vært jeg som hadde stått i hennes sko, kan jeg meddele at jeg hadde oppført meg helt likt.

Hun hørte ikke på legene, psykiaterne og sykepleierne som underveis i svangerskapet passet på å fortelle henne at "det e isje vits i å bæra fram dette barnet, du får jo isje beholda det ligavel, du e syge, du går på sterke medisina, ka hvis barnet blir heilt ødelagt i håve, du e et forferdeligt egoistiskt menneske, det e det du e, du kan liga gjerna avbryda nå med ei gang, ka liv e det egentle du gjer te denne ungen?»

Jo, det skal jeg fortelle deg: Jeg kan snakke, gå, tenke, skrive, skrike, drømme, fortelle, spille, synge, drite, krangle, olstra (dialekt for "herje/tulle") grine, kjøre, elske, føde, spise, svømme, sove, puste, LEVE - fordi hun fins og fordi Gud fins, å du kan hate det, elske det eller drite i det, men sånn er det, og uten han kan ingenting finnes (men ikke si DET til noen, for det er i HVERT fall ikke politisk korrekt og noen kan bli provosert av sånt halvfantaserende tåkeprat). Poenget er at hun hørte ikke på dem da. Og her sitter du og hører på meg nå.

Det er vel du også litt glad for? :)