ARVEN FØR OSS

Det snakkes mye om arven etter oss, hva vi vil legge fra oss når vi er borte. Klima, forbruk, holdninger, forurensing, teknologi. Hva vil vi huske for? Hva vil JEG huskes for? Hva blir arven etter MEG?
Men hva med arven FØR meg? Teller ikke den? Hva arvet jeg før jeg ble nettopp meg? Jeg tenkte å ta dere med på en reise tilbake i tid.

Historien om meg før meg - fordi alt handler jo om MEEEEEEG!!! (Ironisk sarksme. Jeg vet at ikke alt handler om meg. Det bare virker sånn av og til).
Mvh den obsternasige jenta.

En gang i ungdommen prøvde hun å ta livet sitt. Hun var deprimert, utbrent, psykotisk, snill pike-syndromifisert eller bare ufattelig uheldig. Det er ikke så lett å vite med den premature, prøvekanin-psykiatrien på 60-70-80-tallet. Hun lyktes iallfall ikke med det hun satte seg fore.

Det er jeg glad for.

Hun var forlova med en kar, de skulle bygge hus sammen, de skulle stifte familie og hun skulle ikke være syk og hun anstrengte seg for å være frisk, men lyktes ikke med det heller. Forlovelsen brytes, sykdommen fester det stygge grepet sitt, venner trekker seg unna fordi de ikke forstår hva som går av henne, søstrene hennes blir redde fordi hun endrer karakter. Hun opptrer like truende som en skadeskutt binne, hun mister så mye så fort, men hun gir ikke opp livet for det om.

Det er jeg glad for.

Sensommeren 83 hadde hun et visst antall fuktige kvelder i på byen med enten Per, Pål eller Espen. Det er meg fremdeles ubekjent hvem som "kom" ( ) først (så hvis du som leser er mann mellom 55-65, og drar kjensel på meg, let me know), men jeg ble iallfall unnfanget én av disse gangene.

Det er jeg glad for.

Fra første sekund spirer og gror og vokser jeg og får ligamentet hennes til å strekke på seg og magemusklene til å flytte på seg og jeg tar større og større plass, og hun går oftere på do og hun blir fortere andpusten og hun snakker og synger og spiller piano for meg, og vet nok innerst inne eller helt åpenlyst at et sted der framme er det en annen som skal overta hennes stafettpinne, så hun gjør det hun kan for å etterlate minner, eller i det minste spor av minner i den fysiske lille hjernen og kroppen min, i melodier jeg ikke kan huske, men skal huske likevel.

Det er jeg glad for.

Hun er så syk at familien hennes er redd hun skal finne på å avslutte svangerskapet helt selv, hun går på puben og drikker øl hver uke, og hun får en blødning underveis og hun tror hun mister meg og reiser inn på sykehuset, men jeg klorer meg fast til livet og slipper aldri ALDRI taket om det så er det siste jeg gjør.
Nå er hun seks måneder på vei, og det skjer et følbart skifte i atmosfæren. Jeg kan ikke bevise det, du må bare stole på meg når jeg sier det. Da er det akkurat som om hun begynner å forstå at det ikke er heldig for henne å knytte seg til dette lille individet, og hun begynner å stritte imot selv om det er aaaaltfor seint, hun prøver å stenge av hjertet sitt, for å elske dette som hun vet hun skal miste, blir for vondt, og hun slutter å synge og slutter å snakke og fortsetter bare med å gå på do og bli andpusten, jeg tar større og større plass og jeg har ikke tenkt meg noen plass, og enn så lenge lar hun meg fortsatt bo der.

Det er jeg glad for.

I begynnelsen av mai 1984 får hun kynnere og i ettertid har jeg sett henne høygravid på et bilde og plutselig forstår jeg hvor HVALGENET kommer fra (LOL). Men i midten av mai ligger hun på fødestua og puster og peser og presser meg ut og fram til livet, og selv om det bare er innsiden hennes jeg har sett, så holder jeg igjen så godt jeg kan fordi innerst inne vet jeg at dette er siste gang jeg skal se henne. Jeg vil ikke at det skal ta slutt og jeg nekter alt jeg kan og jeg blir til en eselbaby som ikke rikker meg av flekken, men livet tar overhånd og tvinger meg ut og fram og jeg husker ikke om hun får eller ikke får holde meg før de legger meg i en av disse plastkorgene og sender meg ned i babykjelleren der de andre babyene ligger. Der ligger jeg ulykkelig uvitende om at hun om ei uke fra nå skal sendes hjem med et 100% ubrukelig, men velment råd a la «prøv å isje tenk på det, viss du isje tenke på det, så e det jo praktisk talt som om det aldri har skjedd, legg det bak deg, det e det besta». Hun blir sendt hjem til et tomt hus med en mage breddfull av tomhet og ingen skal noen gang komme bort, ei heller ringe for å la henne snakke ut om den gigantiske tomheten som lille jeg etterlater.

EVER.

Men! Det eneste nyfødtversjonen av meg vet akkurat nå der jeg ligger og smiler enten fordi jeg har luft i magen eller flirer av ironien i at jeg skal ha minst to mødre og to fedre og ingen tilhørighet til noen av dem de neste tjuefem ÅRA, det er at jeg lever.

Det er jeg glad for.

Og det skal hete «anonym adopsjon», men den er ikke så veldig anonym så lenge, til det er hun altfor pågående, ukuelig, sta, listig, smart, og noen vil vel ymte forsiktig frampå «besatt, desperat, langt over grensa til utspekulert», og hvis det hadde vært jeg som hadde stått i hennes sko, kan jeg meddele at jeg hadde oppført meg helt likt.

Hun hørte ikke på legene, psykiaterne og sykepleierne som underveis i svangerskapet passet på å fortelle henne at "det e isje vits i å bæra fram dette barnet, du får jo isje beholda det ligavel, du e syge, du går på sterke medisina, ka hvis barnet blir heilt ødelagt i håve, du e et forferdeligt egoistiskt menneske, det e det du e, du kan liga gjerna avbryda nå med ei gang, ka liv e det egentle du gjer te denne ungen?»

Jo, det skal jeg fortelle deg: Jeg kan snakke, gå, tenke, skrive, skrike, drømme, fortelle, spille, synge, drite, krangle, olstra (dialekt for "herje/tulle") grine, kjøre, elske, føde, spise, svømme, sove, puste, LEVE - fordi hun fins og fordi Gud fins, å du kan hate det, elske det eller drite i det, men sånn er det, og uten han kan ingenting finnes (men ikke si DET til noen, for det er i HVERT fall ikke politisk korrekt og noen kan bli provosert av sånt halvfantaserende tåkeprat). Poenget er at hun hørte ikke på dem da. Og her sitter du og hører på meg nå.

Det er vel du også litt glad for? :)

Det går ikke an å få knust hjertet sitt mange nok ganger. Jeg snakker av erfaring. Hver gang jeg tror hjertet mitt knuser, er jeg sikker på at "nå må det være siste gang, for nå tåler det ikke mer altså, jeg mener det".

Det er sikkert 753928 ganger siden.

Det ble knust seinest torsdag på ettermiddagen. Og da mener jeg ikke "ååå dama i kassen sa ikke hei" eller "ååå jeg fikk ikke komme på audition i The Voice". Da mener jeg "denne nye informasjonen gjorde at hjertet mitt brast i en milliard småbiter og jeg vil bare dø nå".

Jeg har en nydelig ektemann som laget en klagesang for meg da jeg spurte ham om det. Han fant gitaren og sang spontant det han kom på i sikkert ti minutter. Spesielt én setning bet seg fast: "Du opplever mye som mange folk tar livet av seg for, men du er her ennå".

Jeg gir meg aldri.

Jeg føler at hjertet mitt er en leke som ble ødelagt med vilje for at ingen andre skulle få gleden av den.

Hjertet mitt er et skjørt og merkelig vesen. Det kan tåle kjeft, tortur, hudfletting og kulde, men gi meg en youtube-video av en kattunge som reddes fra å drukne, så griner jeg så snørra spruter.

De har sagt det mellom linjene en stund. Noen av dem har prøvd å snakke meg fra det, ved å bagatellisere viktigheten av å finne røttene. "Er det så viktig da, du har jo hatt det så bra" og så videre. Andre har spilt uvitende når jeg har fremlagt teorier om min arv, de har svart unnvikende på direkte spørsmål - eller ikke svart i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva som gjør vondest; Den skrikende tausheten eller blikkene som snus vekk fra meg når jeg snakker om det. Bit of both, antar jeg.

I alle år har jeg hørt hvor lite hensyn jeg tar til andre, hvor egoistisk jeg er, hvor sårt dette er for adoptivforeldrene mine, hvor ødeleggende det potensielt kan være for min syke biomor å rippe opp i dette (når begynte NOEN å bry seg om henne, egentlig, unntatt jeg? Hvordan VÅGER du å bruke henne som levende skjold mot din egen frykt?) og så videre.

Jeg gir meg visst aldri.

Jeg har til gode å høre en eneste jækla gang at "det er ikke bra for DEG å komme til bunns i dette". Hvis noen presenterer for meg denne teorien, skal jeg høre høflig på den og fortelle dem noe sånt som dette:

"Takk for (din høyst tvilsomme baktankefulle) omtenksomhet, jeg (tror ikke ett sekund) vet at du sier det i kjærlighet. Dette er min reise og jeg trenger å ta den turen alene (dvs uten deg og dine ubrukelige "råd", thank you very much), og jeg setter pris på om du kan respektere det. Snækkas."

Atter andre tror at jeg har satt biomor på en pidestall og at det er derfor jeg trenger å komme til bunns, at jeg glorifiserer henne og rakker ned på alle andre, de som har lest bittelitt (propaganda) adopsjonspsykologi og dermed tror at de som vil komme til bunns bare er de som glorifiserer den biologiske siden av familiehistorien.

De kan ikke ta mer feil.

Jeg er smer-te-lig klar over at det er mye som må tilgis og mye å sørge over, men det er MITT.
For faen.

Derfor kunne du, biologisk tante Rasjonaliteten Selv, ikke tatt mer feil ved å fortelle meg et solid stykke sannhet så total mangel på kjærlighet. Hadde du hatt et lite snev av kjærlighet i den sannheten, hadde jeg ikke følt meg hjertesmadret.

Du sa: "Det ble åpenlyst for alle at du måtte tas direkte fra sykehuset. Vi gikk på nåler under hele svangerskapet. Før hun ble gravid, sa hun "jeg dreper heller dette barnet enn å se at noen tar det fra meg".

Og hun kunne gjennomført det, det er jeg ikke i tvil om. Hun prøvde jo å ødelegge meg i hvert fall litt med å drikke absolutt hele svangerskapet. Makes sense nå. Så da er jeg tilbake til det med at hjertet mitt er en ødelagt leke før jeg engang ble unnfanget.

Hadde jeg bare ett øyeblikk trodd at du sa det for MITT beste, og ikke for å sverte det allerede beksorte fåret i familien; Nemlig den psykisk syke søsteren din, som også er den mammaen jeg aldri hadde. Den mammaen som fødte to barn, men som ingen kjeft i dette land tør å gi tittelen "mamma" fordi da blir deres eget svik så kolossalt og altomfattende og tilgivelsen dere vet dere trenger koster altfor mye stolthet, og den gir du ikke fra deg frivillig, du sterke meningsytrende kvinne fra innerste heia! Ja, hun var og er syk, ja hun kunne være livsfarlig på den tida, ja, alt det der.

Men hun er MAMMA óg.

Jeg gir meg heller aldri.

Dessverre så trodde jeg det ikke i ett eneste sekund. Jeg tror det ennå ikke. Jeg streber noe som føles forgjeves etter å høre til i "både og"-leiren istedenfor "enten eller". Dere hjelper kun til med å gi meg et tredje alternativ; "Verken eller". Jeg føler meg VERKEN hjemme i den adopterte verden ELLER i den biologiske. Jeg vet ikke hvor dere vil ha meg hen, hvilket hjørne jeg skal plante ræva mi i og observere resten av livet mens det slåss så blodet spruter mellom boksehanskene.

Prøver du å få meg til å miste motet? Miste kampgløden? Gi opp? La det være som det er, for "du har vel rota nok nå?"

GLEM DET.

Forstår du ikke hvor umistelig enormt behovet mitt for å tilgi er? Kan du i det minste prøve å late som om du forstår det?
For min skyld?
For én.
Gangs.
Skyld.

Gjør det for MIN skyld, alle dere som forteller meg hvor umulig dette oppdraget er. Dere er en legion og jeg er møkklei av måtte forholde meg både til deres skingrende taushet og deres fornærmede blikk. Hvorfor er det så helsikkens vanskelig å SE MEG midt oppi dette?

Jeg gir meg ikke nå. Jeg har jo bare så vidt begynt!

Jeg gir meg ALDRI.


Hei du. Det er adoptivmeg. Igjen. Jeg står opp av adoptivsenga mi i morges, famler rundt i søvne på adoptivrommet mitt og finner til slutt adoptivdøra og går til adoptivbadet for å kle på meg adoptivklærne mine for å gå på adoptivskolen. Jeg går ned adoptivtrappa og inn på adoptivkjøkkenet og der er adoptivmor og smører adoptivniste til meg. Jeg tar ei adoptivskive i hånda og får et stort adoptivglass med adoptivmelk og nå må jeg skynde meg litt, fordi adoptivklokka viser at adoptivskolen snart starter. Jeg småløper inn igjen på adoptivbadet, pusser adoptivtennene mine med adoptivtannkosten min, tar så på meg adoptivskoene og stikker innom adoptivnaboen min for å ta følge til adoptivskolen.

Vel framme ringer adoptivskoleklokka og adoptivlæreren vår formidler at det er adoptivmatematikk som står på adoptivplanen. Adoptivjeg synker sammen på adoptivskolen fordi jeg heller ville ha adoptivnorsk, men det får bli i neste adoptivtime. I adoptivfriminuttet klatrer jeg med adoptivvennene mine i adoptivtrærne og det sitter noe fast på adoptivryggen min eller i adoptivhjernen min, jeg er ikke sikker, det kan være at det bare er inni meg, men det er så tungt og virkelig at det kjennes som det fysisk henger fast på adoptivskuldrene mine. Jeg er så ekstremt, ufattelig, ugjenkallelig, ubegripelig, fullstendig, helt og fullt ADOPTERT.

Slutt å fortell meg hvor takknemlig jeg bør være. Hvorfor fortalte ingen oss at det kunne være vanskelig også?


 

Min historie
Da jeg var ganske ung fant jeg tilfeldigvis de papirene om meg selv som du, medadopterte, fikk din adoptivmor til å "grave frem"--. Det var vel de papirene som helsevesenet ga ut som standard ved adopsjoner, tenker jeg. Papirer om kost, vaksiner, at de trodde jeg var døv, fordi jeg ikke reagerte på lyd. Litt om min bio-morfars helse. Mitt første smil, og når jeg festet blikket. Bittesmå ting, men så stort for meg den gangen!!! Jeg kan ikke ha vært mer enn 16 - 17 år da jeg fant dem. Jeg kan fortsatt huske hvordan det gikk rundt i hodet på meg og hvordan hjertet hamret! Jeg la papirene pent tilbake, lot som ingenting overfor mine adoptivforeldre, og håpet papirene fortsatt ville ligge på samme sted om noen år. Når jeg var blitt myndig og kunne søke uten å spørre mine adoptivforeldre. Det gjorde de. Jeg var 19 år, hadde begynt å jobbe.


Jeg sendte kopi av alt jeg hadde funnet (sikkert altfor mye) til Fylkesmannen, og trodde vel egentlig ikke jeg skulle få svar. Men - jammen gjorde jeg det. Jeg kan huske jeg sto ved postkassen med brevet i hånden. Jeg klarte ikke vente med å åpne til jeg kom inn engang. Jeg rev det opp! Der sto det to navn. Min mors og min fars. Og de var fortsatt i live. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg trodde de ikke eksisterte. De hadde alltid vært så fjerne for meg, og plutselig hadde de navn og adresser. Ikke bodde de så langt unna heller. Det lå også ved et brev fra min biomor. Hun ville gjerne ha kontakt. Min far hadde sagt at jeg kunne ringe ham, og det var notert et telefonnummer. Jeg skrev et brev til min biomor, og fikk et koselig svar tilbake. Jeg skrev også et brev til min biofar, men fikk aldri noe tilbake derfra. Jeg turte aldri ringe det telefonnummeret jeg hadde fått oppgitt fra Fylkesmannen. Til dags dato har jeg ikke turt det. Jeg turte ikke høre stemmen hans. Det samme gjelder min biomor. Vi brevvekslet litt, og hun ville at jeg skulle komme på besøk. Det har jeg aldri turt. Jeg vet ikke. Jeg er vel redd for at hun skal bli skuffet. At jeg ikke er pen nok, ikke sånn som hun forventer.


Det er 25 år siden jeg tok kontakt, og jeg tør fortsatt ikke. På "Tore på Sporet" løper de hverandre i møte. Jeg har aldri forstått at de klarer. Jeg er visst motsatt av alle andre. Jeg har funnet dem, jeg vet hvor de holder til, hvor de lever sine liv, men jeg holder tilbake. Vil ikke treffe dem. Tør ikke! Min biofar har flyttet til utenlands, men jeg har funnet sønnene hans (mine to halvbrødre) på facebook. Jeg har ikke gitt meg til kjenne for dem, men jeg har snoket. Det er ikke pent å snoke, men jeg må innrømme at det har jeg gjort! Jeg har snoket rundt på sidene deres, funnet masse bilder av hele familien hans på facebook, fra halvbrødrene mine var små også. Da min biofar var ung. Og jeg har laget meg et lite album med de bildene. Jeg vet det er feil, men det lå der så lett tilgjengelig. Det er bilder fra et liv og en familie jeg aldri fikk lov til å tilhøre. Jeg ser av bildene hvorfor jeg er som jeg er. Dyrekjær og musikalsk. Min biofar sitter med gitaren i fanget på nesten hvert eneste bilde. Og de hundene jeg aldri fikk som barn, de sitter i stua hans fra 70-tallet og frem til idag.


Jeg lurer på om det finnes noen andre der ute som er like redde som meg for treffe sine bioforeldre? Jeg er så redd for ikke å være bra nok. Det er en greie jeg har slitt med hele livet. Prestasjonsangst, separasjonsangst. Er vi flere, tro? Og jeg var absolutt ikke døv. Jeg var nok bare understimulert. Og trist? 10 måneder i barnehjem. Det var litt av min historie.

 


 

"Vær lydig, ellers blir du sendt tilbake dit du kom fra"

Jeg føler ihvertfall at det var vær så god å være lydig, for ellers var jeg redd jeg skulle bli sendt tilbake "dit jeg kom fra"-- Jeg ble faktisk truet med det ved flere anledninger. Og ikke visste jeg hvor jeg kom fra. Når vi kjørte på sommerferie, pleide vi å kjøre forbi et øde, falleferdig, skikkelig skummelt hus. Av en eller annen grunn trodde jeg gjennom hele barndommen min at det var dit de ville sende meg. At det var der jeg kom fra.
Jeg har sett huset som voksen også, og jeg grøsset da jeg kjørte forbi- Huset er borte nå. Jeg var nok ikke snill nok. Ikke at jeg noen gang ble sendt noe sted, men jeg følte ofte at mamma og pappa fikk feil unge. Mamma var av den gamle skolen, unger skulle ses, ikke høres og ikke merkes. De skulle være rene, pene og lydige. Det har forfulgt meg. Jeg har vært altfor "snill" bestandig. Dumsnill kanskje? Funnet meg i det meste, for å slippe å bli alene, for at andre skulle akseptere meg.
Men jeg jobber med det. Og jeg syns det går bra, selv om det går sakte fremover. Følelsen av å være helt verdiløs, følelsen av at jeg har "tatt noen andres plass" sliter jeg fortsatt med-- Vet at det høres absurd ut at jeg skal ha tatt noen andres plass, men jeg kan ikke hjelpe for det. En følelse av at jeg er feil. Men - heldigvis det går fremover.

 


 

Når myndighetene tar seg til rette

Så mye har skjedd og skjer her, men skal nå prøve å si litt mere om min biologiske mor, som døde nå i juli 2015.
Jeg ble født inn i en familie som var tunge på alkohol, vold,
kriminalitet og annet. Mor hadde tre brødre, foreldrene ble visst skilt og faren var ikke der fra et visst tidspunkt.
Jeg husker ikke noe fra min tid med mor, men kroppen min husker og har husket i alle år.
Derfor har jeg etter som jeg ble eldre og eldre forstått mer og mer og enda mer når jeg fikk bekreftet at den tiden jeg var med henne var under svært dårlige forhold. Og mye ble bekreftet via kontakter på hjemstedet, som kjente mor og visste hvem hun var, blant annet myndighetene.
Jeg ble tatt med makt vekk fra henne da jeg var litt over ett år, satt på barnehjem og kom til en annen kant av landet da jeg var rett over to år.
Jeg var ifølge papirer også veldig lite utviklet etter min tid hos mor.

Etter at jeg møtte mor første og eneste gang igjen i 2008 fikk jeg bekreftet
fra henne direkte, og av andre i hennes familie at det var mye som ikke var
bra da jeg var hos henne. Hun sa rett ut til meg at jeg som bitte liten baby hadde blitt utsatt
for vold både av henne og en av brødrene. Hun hadde vært i fengsel flere ganger, når vet jeg ikke, tror før jeg ble født men kanskje det var etterpå også
Det jeg vet også er at hun visste ikke noe som helst om at jeg skulle bli flyttet vekk og at hun aldri skulle få vite mere om meg etter jeg kom på barnehjem. Planen var helt klar. Jeg skulle kun være på barnehjem til hun hadde fått ordnet opp i en del ting slik at hun kunne ha meg. Jeg sitter med papirer på dette, hvor det står at adressen til mine foterforeldre måtte være sperret for henne.

Jeg var faktisk fosterbarn uten at jeg visste det. Jeg trodde hele tiden at jeg var adoptert som min bror. Min bror og jeg er ikke i biologisk slekt.
Så mor ble fratatt alt av hennes rettigheter som mor, alt ble skjult for henne, hun hadde ingen ide om hvor jeg var og hvordan jeg hadde det.

Her hos mine fosterforeldre skjedde det at da jeg skulle konfirmeres måtte det søkes
til det som heter 'Kongen i statsråd' for at etternavnet mitt kunne sies i kirken. Ingen papirer var underskrevet, og dette var fordi mor nektet å skrive under på at hun adopterte meg bort.
Hun ville ha meg hele tiden, det er det ingen tvil om. Trass i hennes liv
og vanskelige ting, så ville hun absolutt ha meg, og flere i familien hennes prøvde også mye å finne meg for at mor skulle få ha meg.

Så kom en spesiell dag i mitt liv, hvor mine fosterforeldre spurte om jeg ville skrive under noen papirer. Tror jeg var 19 eller 20 år, og det var om jeg ville godta at de adopterte meg. Som sagt ante jeg ikke noe om dette. Husker de var veldig, veldig nervøse for dette, redd for at jeg ikke ville signere og forstod ikke hvorfor før mange år senere.

Da forstod jeg at dette var det øyeblikket hvor jeg kunne nekte og dermed bli gjenforenet med biologisk mor hvis jeg hadde ønsket det.

Jeg kjente ikke henne, det eneste jeg kjente til henne var alt mine fosterforeldre her, og andre i fosterfamilien sa til meg, hjernevasket meg om hvor jævlig stygg hun var, en hore, kriminell og prostituert.
Og jeg ble alltid også fortalt at jeg kom til å bli som henne pga at jeg var hennes datter.

Så ja, det var nok best at jeg ikke ble værende hos henne som baby og oppover, men det skjedde ulovligheter helt klart, mye ble skjult for mor, men også for meg, og ting som burde vært gjort ble aldri gjort eller fulgt opp slik de såkalte myndighetene skulle og var pålagt ved
lov å gjøre.
Jeg ble i realiteten "kidnappet" fra en landsdel til en annen, og triksing med
papirer ble gjort for at mor aldri skulle få vite noe, selv om hun som sagt hadde den retten frem til jeg selv skrev under på adopsjonspapirene.

Hvilket valg hadde jeg egentlig? Jeg kunne jo aldri si nei til det etter alle de årene med mine fosterforeldre, og sammen med min adopterte bror. Hadde jeg sagt nei, ville det få store konsekvenser for meg. På mange måter, også rettighetsmessig overfor min bror, ja alle skjønner sikkert hva jeg mener.

Etter møtet med mor i 08 fikk jeg vite mye mer. Det vonde ble bekreftet, men hun hadde rettigheter hun også, og det var ulovlig og uriktig at hun ble behandlet som hun ble av
myndighetene.

Kan si/skrive mye mer om hvordan livet mitt som adoptert har vært og er.
Det er kort sagt på mange måter et ødelagt liv.
Men å snakke om slikt tar lang tid, det er tungt og handler om så veldig,
veldig mye, som et langt liv gjerne gjør.

 


 

Gjennombruddet
Et aldri så lite gjennombrudd har åpenbart seg for meg. Jeg har med ujevne mellomrom sendt sms til min biomor, og alltid fått svar tilbake. Det har vært sjeldne (et par stykker i året de siste 2-3 årene) og ganske overfladiske meldinger hvor vi stort sett har utvekslet informasjon i forhold til sykdommen hennes, dyra våre, vær, vind og føreforhold. Hun har et par ganger sagt at jeg må komme på besøk, noe jeg (som dere vet) ikke egentlig har hatt noe ønske om. Har vel aldri egentlig skrevet det til henne at jeg ikke ønsker å møte henne, men hun har vel forstått det sånn.
For mange, mange år siden - på den tiden da sms ennå ikke var oppfunnet, og postmannen daglig leverte brev i håndskrevet konvolutt, og ikke bare reklame og regninger, hjem til folk - Vel, altså på den tiden, skrev jeg et brev til henne og spurte om hun kunne være så snill å fortelle meg om hva som hendte den gangen. Hva som skjedde mellom henne om min biofar, om det var noen som påvirket valget hennes den gangen-- Hvordan hun hadde det i tiden etterpå. Tusen spørsmål--Til dette svarte hun den gang at hun ikke ville skrive dette i noe brev, men møte meg for å forklare alt. Hvilket jeg absolutt kan forstå, jeg har ingen problemer med å forstå det! Men det har ikke gjort at jeg har ønsket å møte henne likevel. Så har det altså ikke skjedd.
Vi har ikke møtt hverandre, og jeg har ikke fått svar på spørsmålene mine. Jeg har ikke mast på henne om det heller. Tenkt at hun kunne bli sint, lei seg. Alt det der. Men spørsmålene dukker opp oftere og oftere, og som dere vet er hun alvorlig syk. Jeg kjenner stress, er redd for å gå glipp av sjansen til å få svar! Det må skje nå - eller aldri. Så i går skrev jeg en sms til henne. Og spurte på nytt. Ramset opp de viktigste spørsmålene mine. Tenkte at "Det er jo minst 20 år siden jeg spurte sist. Jeg prøver igjen!" Akkurat da var hensynet til meg selv større enn hensynet til henne.
I dag fikk jeg svar. Hun skriver at hun lover å skrive et brev (godt, gammeldags) til meg og fortelle så godt hun kan! Så forstår hun hvor viktig det er for meg, da! Så har hun også forstått at det er vanskelig for meg å møte henne, og kanskje er det vanskelig for henne å møte meg også nå som hun er så syk--Nå er det bare å sette seg ned og vente. Nei, jeg skal ikke sette meg ned! Jeg fikk energi av dette. Tenk om jeg får svar på alle spørsmålene mine UTEN å måtte gjøre noe jeg egentlig ikke er klar for: Å treffe henne ansikt til ansikt. Kan hende jeg føler for det senere, men foreløpig har jeg ikke hatt noe ønske om det. I motsetning til alle dere andre. Jeg har en oppriktig, sær og kanskje uforståelig motstand i meg mot å møte henne. Jeg vil bare ha svar! Så, nå er jeg glad og lettet. Ha en god dag der ute, alle sammen. Solen skinner hos meg, det går mot vår!

 


 

Innenfor - utenfor
Jeg opplever det å skrive og lese på forumet som terapi. Opplevelsen av alltid å være litt utenfor som adoptivbarn var tilstede, spesielt i barndommen.
"Sto utenfor, tittet inn av vinduet".

Sett inn bilde
Jeg lignet ikke på noen, hverken fysisk eller psykisk. Jeg opplevde å ikke strekke til, var aldri flink nok på skolen. Min adoptivmor sa at hun var glad i meg, men ordene sto ikke i stil med handlingene. Blant vennene mine følte jeg meg akseptert og innenfor, tror aldri de tenkte på at jeg var adoptert. A familien min gjorde det nok, bortsett fra min eldste tante som tok meg til sitt hjerte.
En gang spurte min venninne min fetter om jeg var hans kusine. Han svarte nei, det hadde jo han for så vidt rett i. Dette "utenfor" var ikke godt for selvfølelsen. Kanskje noen kjenner seg igjen? Nok om utenfor, nå til det positive.
Innenfor. Å bli medlem av foreningen og delta på treff, oppleves for meg som veldig innenfor. Her møtes mennesker med de samme erfaringer og opplevelser. Det er godt å bli forstått, her vet vi alle hva vi snakker om. Dine egne tanker og følelser er ofte lik de andres. Du er ikke alene om dette, altså innenfor. I voksen alder har "utenfor" følelsen avtatt. Det er så godt å ha barn og barnebarn. De er ikke opptatt av at jeg er adoptert.

 


 

 Noen tanker
Er det slik at vi adopterte er ekstra snille jenter?
Kanskje vi opplevde fra tidlig barndom av, at vi måtte være snille. Vi hadde fått lov til å komme til våre adopsjonsforeldre som var "snille mennesker", oss som ingen andre ville ha. Ikke stille for mange krav, ikke være bråkete, rampete, sint og rasende slik det er normalt for barn å være av og til.
Er dette en atferd som har forfulgt oss videre i livet? I arbeidslivet, i relasjoner til venner og kjærester. Funnet oss i mye, kan ha vansker med å sette egne grenser. Tenkt at vi ikke er så mye verd. Det er vi selvfølgelig.
Jeg leser de flotte innleggene dere har om å treffe deres biologiske mødre hensynsfullheten, forsiktigheten og angsten. Deres egen angst og angsten for å såre noen. Mange møter må finne sted i det skulte. Etter aldri så mange år, skal ingen få vite om dette barnet.
Snille jenter som tenker på andre. Det er ikke noe galt i det, men hvem tenker på oss. I forhold til våre egne barn, opplever vi en stor morskjærlighet, vi vil gjøre alt for dem, ubetinget.
For mange år siden, da jeg var på besøk hos min biosøster, kom vår felles tante på besøk. Hun visste ingenting om meg, så min søster og jeg ble enige om at vi skulle si at jeg var en venninne av henne. Egentlig absurd.

 


 

 Tante og jeg

Kanskje ikke så rart at tante og jeg fikk en øyeblikkelig tilknytning til hverandre. Bare så synd at vi ikke fikk mer enn 1 1/2 år ... Jeg skulle jo egentlig ikke få vite om henne heller.
Måtte bare få satt ord på dette, det hjelper å få tankene ned på papiret, selv om det selvfølgelig ikke kan endre historien. Tenker historien om herr direktøren viser med all tydelighet hvem som hadde makt til å "kjøpe seg ut" av knipa - eller skammen det var forbundet med å få et barn utenom ekteskap.
Er så glad for forumet, her kan jeg dele alle mine tanker. Kanskje noen synes det er uvesentlige ting jeg skriver om, men for meg betyr det mye å sette ordene på papiret. Det gjør det litt lettere å ikke bli kvalt av sorg og tunge tanker som tidvis kan komme veltende innover meg.

 


 

Ny bit i mitt puslespill er på plass ....
Takk til deg som hjalp meg med dette. Utrolig glad for det.
Sett inn bilde puslespill
I dag skjedde det. Jeg fikk hentelapp på rekommandert sending fra Byarkivet. Hjertebank. Uro. Hva ventet meg? Bare en liten lapp, med "ingen opplysninger finnes" - eller hva?
Jeg bare måtte sette meg i bilen med en gang og kjøre de 15 km det er til vårt lokale post-i-butikk. Husker ingenting av turen ned til butikken.
Plutselig var jeg tilbake i bilen, med en konvolutt med en god del papirer i. Rev opp konvolutten. Kjente jeg skalv på hendene. Ville jeg bli klokere, ville jeg bli glad, lei meg - ja hva ventet meg egentlig ???
Jeg må bare avsløre en ting - og det er at jeg nå vet hvor jeg ble "oppbevart" i mine 2 1/2 første levemåneder, nemlig Aline spedbarnshjem i Oslo, så det så.
Trenger litt mer tid på "å ta inn" resten av dokumentene. Det er kaos i hodet. Vet ikke hva jeg skal tenke om det jeg leser. En ting er i alle fall sikkert; mine biologiske besteforeldre (morssiden) fornektet meg, ingen skulle vite om min tilblivelse og eksistens - ingen.

 


 

Jeg tør nesten ikke fortelle
Jeg tør nesten ikke fortelle at jeg er adoptert en gang jeg, har aldri nevnt det for hverken svigermor eller svigerfar, jeg har bedt mannen min om å la temaet ligge også. Jeg regner med de har hørt det på bygda, de har slektninger i samme situasjon, men så dypt sitter altså følelsen av å være mindre verdt.
Mannen min skjønner ikke helt hva jeg baler med, han også mener nok at jeg er litt på villspor her, men for meg er dette et vanskelig tema å komme inn på. Jeg deler det av og til med andre, men det er temmelig sjelden
Nå bor jeg ikke på hjembygda mi - her er arv, slekt og tradisjoner viktig, særlig for den eldste årgangen. Når i tillegg svigerfamilien min har et helt hefte med nedskrevet slektshistorie, aner og slektstre - både fra inn og utland - så kommer jeg til kort, og følelsen av å ikke strekke blir forsterket. (Gubben - altså min gubbe - påstår de nedstammer fra en tysk munk - ha, ha - og at det egentlig er lite å slå i bordet med) De behandler meg fint, jeg har ingenting å utsette på det, men usikkerheten ligger godt planta i hele kroppen.

 Tanker etter et medlemstreff

Tanker etter et medlemstreff
Nå har endelig sola og regnet tatt kvelden, vinden likeså. Samtidig er det tidvis fare for lokalt mye nedbør i området rundt pcen min. Grunnen til det er at jeg har funnet tid til en stille stund for meg selv, hvor jeg kan bearbeide alle de overveldende inntrykkene jeg fikk i helgen.
Kanskje vi alle en sjelden gang trenger et lite pusterom fra den travle og hektiske hverdagen som kan være så altoppslukende, og komme til den erkjennelsen at vi er noen fantastiske skapninger, hver på vår måte??
Heldigvis har vi hverandre her i foreningen, og det begynner å gå mer og mer opp for meg at dere er blitt et av de ganske få TRYGGE ankerfestene jeg har i min tilværelse. Derfor er jeg så inderlig glad i dere alle sammen, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn.
Ha en riktig fredfylt uke og ei ordentlig god og menneskevarm helg, alle sammen.

 


 

Min altoppslukende frykt
Hvem er jeg, hva og hvem har jeg, når mine adoptivforeldre er borte, borte for godt? Er jeg alene om å tenke på dette, å være redd for når det skjer så kan det også for andre enn meg føre det å ha levd som en adoptert over i en annen og ny dimensjon, som kan bli vond på forskjellige måter?
Søker jeg 'drama' liker jeg å overdrive, male 'fanden på veggen'? Nei og langt fra nei. Det er kun om å erkjenne og vedkjenne meg mine følelser, min frykt, sorg, jeg kjenner meg selv så godt, vet så vel hva som gjør at min frykt er der og har alltid vært en stor del av mitt liv og vet derfor at når den dagen er der at de begge er borte så vil de to som var de eneste jeg i et langt liv prøvde å skape meg 'røtter' til og gjennom være kuttet vekk for alltid. Og jeg er da rotløs.

Det spiller null rolle at det fortsatt eksisterer en bio mor og andre bio slektninger på begge sider, alle vet at for at en plante skal gro, vokse, bli sterk, må den vannes, helt fra starten av.
Så de 'røttene' som er der er bare biologiske fakta og ikke mer.
Det betyr ikke at jeg ikke kan etterhvert utvikle gode fine forhold til dem av bio slekt som jeg har nå fått kontakt med og skal etterhvert møte, men det kan aldri tette over sårene eller hungeren min i alle mine år etter å aldri ha følt jeg var en elsket datter, en ønsket og verdsatt del av familien, og alle i den. Ha en familie, høre til en plass. På ordentlig, fullt ut og med uforbeholden kjærlighet.
Min mor er død, i 2005, jeg var der for henne i lang tid i hennes smerte og fortvilelse. Jeg lovet henne hun skulle komme hjem, legene sa det, men klarte ikke holde mitt løfte, hun døde, jeg var der da, brøt totalt sammen og måtte ha medisinsk hjelp. I mitt hode var det min skyld, at hun døde, og nå hadde hun enda mer å hate meg for, samtidig så var det nå ugjenkallelig slutt for håpet om å oppleve fra henne en uforbeholden kjærlighet og aksept, en unnskyldning. Kirken var fullstappet, jeg holdt den eneste talen som ble holdt, en tale som ble snakket mye om i lang tid. Hvorfor gjorde jeg det? For jeg trodde fullt og fast at hun ville høre meg, det var min siste måte å prøve å 'nå' henne og håpet på at jeg skulle få tegn på at hun elsker meg. Talen ble holdt for å nok en gang prøve å bevise, for henne, at jeg var verdt å ha blitt adoptert, å ha vært hennes datter. Det var et skrik fra meg som ingen i kirken forstod, de tok det som en fantastisk tale, en hyllest mens jeg enset ikke noen der, var dopa ned, og alt jeg så og følte var kisten og sikker på at mamma faktisk hørte meg, det var en samtale mellom henne og meg, alt annet betydde ikke en dritt. Jeg går på graven alene julaften 05, det er grusomt kaldt, mørkt, bare tonnevis med lys rundt på alle gravene, alle er hjemme med sine og feirer julaften, jeg brøt opp fra min sønn og min far, reiste til henne, og lå oppå graven og ropte og gråt til henne, ' elsker du meg'?
Det var et stort svart hull inni meg, sorg over det tapte, hva jeg aldri fikk, og at hun nå var med sin far og de andre som alle hatet meg. Der kom ingen tegn, da heller, til min sjel, om at ja, du var elsket, alltid, du var ønsket, du var god nok, der var bare smerten om at borte var hun som jeg hele livet hadde tryglet om å bli elsket av og slik vil resten av mitt liv bli, smerten om dette vil aldri gå bort.
I alle år siden hun døde har jeg levd meg og følt at jeg er livredd for å dø ene og alene fordi da kommer jeg til å bli utsatt for mer smerte fra henne, fortsatt avvisning, fortsatt at jeg er ikke verd noe. Dette er mine helt reelle følelser, frykt og angst i mitt hverdagsliv. Vet det høres helt sært ut, og det er langt fra noe jeg 'vil være i' men det er bare at slik er det inni meg.

 


 

 Hvordan bli flinkere til å ta hensyn til egne behov?
I dag har jeg vært til samtale hos en som skal bli coach. Jeg skulle legge frem en ting jeg vil bli bedre på, og sammen skulle vi finne ut av hvordan jeg skal klare det.
Ved hjelp av ulike metoder fikk hun meg til å reflektere over hvilke verdier jeg har, hva som er viktig for meg og hva som er det verste jeg vet om. Mot slutten av timen spurte hun meg om hva jeg tror min biologiske mor kan gi meg? Lenge har jeg nok ønsket at hun kunne gi meg mye; både i forhold til anerkjennelse, betingelsesløs kjærlighet, omsorg og bekreftelse på at jeg er god nok. Selv om jeg på ingen måte har blitt utsatt for hverken omsorgsvikt eller mishandling er dette ting jeg har savnet i min barndom.
Virkeligheten er jo at min mor ikke kan gi meg noe av dette. Hun sliter såpass mye med egne problemer at hun aldri vil kunne gi meg noe som helst på noen av feltene. Da jeg kom til denne erkjennelsen ble det plutselig litt lettere for meg å akseptere avvisningen. Egentlig ble det ganske logisk. Hun har jo ingenting å gi meg. Det er ingenting å hente hos henne. Brutalt nok, men sant. Dette fikk meg til å tenke på den sorgen jeg har opplevd. Sorgen over alt som kunne ha vært. Men sannheten er jo at det ikke kunne ha vært noe. Den gang jeg ble født kunne hun, slik forholdene var, ikke ha beholdt meg. Hun hadde ikke noe reelt valg. Og slik det er nå kan hun heller ikke ha noe forhold til meg. Hun har mer enn nok med seg selv og sine utfordringer. Derfor tenker jeg at den sorgen jeg har følt på skal få mindre plass i oppmerksomheten min. Ting kunne ikke ha vært annerledes. Ting ble som de ble og er som de er. Og jeg tenker at jeg skal kunne klare å leve godt med det.
Jeg skal tillate meg å ønske at ting kunne ha vært annerledes, men jeg skal ikke la det være hovedfokuset i livet mitt. Første steget på veien for meg blir kanskje å elske meg selv og gi meg selv omsorg. Det høres veldig enkelt ut, men dette er faktisk forhold som er veldig vanskelige. Det er alltid andre jeg ønsker å gi omsorg og kjærlighet, andre jeg ønsker skal bli sett, andre jeg ønsker å hjelpe eller ta hensyn til. Det ligger i ryggmargen min, fordi det er så viktige verdier for meg.
Nå skal jeg starte med å anerkjenne meg selv. Håper på det viset at jeg sterkere klarer å se mine egne behov og kanskje til og med klarer å dekke noen av dem. Enkelt og banalt, men likevel så vanskelig.

 


 

Pause fra det å være adoptert
Fikk bare lyst til å fortelle at jeg i noen uker nå har tatt pause fra det å være adoptert. Vet ikke helt om det var et bevisst valg, eller om det var hjernen som ubevist bare skrudde av den biten for en periode.
Jeg må innrømme at fra jeg startet med å finne mitt biologiske opphav for over tre år siden, har jeg mer eller mindre vært skrudd på kontinuerlig. Vi har skrevet om det tidligere at det er viktig å ta pauser innimellom. Å skape en viss distanse, siden det mange ganger kan være så tøft å stå i det. Og faktisk synes jeg det har vært ganske godt med en pause.
Men nå er jeg på igjen. Nå er jeg nær, nå vil jeg ha fremdrift i prosessene. Jeg skal fortelle dere litt om hvorfor.
I helgen gav jeg meg selv mitt livs største gave. Jeg gav meg selv tid til å bare være meg og til å gjøre det jeg liker aller best, nemlig å trene. Dette var i form av en jentecamp. 30 flotte damer som kom sammen for å trene løpsteknikk, utøve taekwondo, trene crossfit og få inspirasjon. Jeg kjente ingen fra før, bare hun som ledet arrangementet. På lørdagen hadde hun et motivasjonsforedrag. Vi ble bedt om å formulere et mål som var viktig for oss. Det eneste jeg kunne komme på var at jeg skal finne ut hvem min biologiske far er og at jeg skal møte mine halvsøsken. Etterpå spurte hun tre av oss om å fortelle om målet til de andre. Da hun sa navnet mitt holdt jeg på å besvime. Dere vil ikke tro det. Jeg som kun har stått for åpenhet så lenge, ble plutselig fullstendig satt ut. Kanskje fordi jeg hadde skrudd av litt. Kanskje fordi det var bare fremmede der. Jeg vet ikke, men det kjentes veldig ubehagelig. Enden på visa var at jeg tenkte at jeg kan ikke trekke meg nå. Så jeg fortalte at jeg holder på å finne min biologiske familie, at det hadde vært en ganske tøff start og at jeg derfor hadde begynt å trene. Jeg kjente jeg ble både rød og varm i kinnene, pulsen økte, hendene ble klamme og stemmen annerledes.
Langt utenfor komfortsonen for å si det mildt. Men etterpå: Du verden så herlig det føltes! For det første fikk jeg det så tydelig og klart for meg hvor viktig dette er for meg. For det andre var det så utrolig godt å få sagt det høyt. Og hvilken respons jeg fikk! Det var absolutt ikke derfor jeg fortalte det. Heller fordi jeg ønsket å fortsette på den kursen jeg har staket ut om å være åpen og fortelle et lite stykke av både min historie, men også av norsk kvinnehistorie. Så på lørdag brøt jeg virkelig en stor barriere. Det var sinnsykt ukomfortabelt å gjøre det, men utrolig tilfredsstillende etterpå.
Stor vårklem til dere alle fra meg. Håper det står bra til og at det er mange som kommer på neste treff. Jeg gleder meg allerede!

 


 

Vi lever i 2013
En del av innholdet i de siste ukenes innlegg har virkelig provosert meg. Jeg tenker HALLOOOO!!! Vi lever i 2013 og fremdeles er det knyttet så mye skam, tabu og fortielse rundt adopsjon, og oss som ble unnfanget den gang under så forskjellige og spesielle omstendigheter.
Det gjelder mange av deres historier, også min. Kjenner at jeg faktisk blir ganske opprørt!
Her er greien: Jeg er adoptert og jeg er stolt av det! De fleste av mine venner fra barndomsårene, kjenner min historie. Men etterhvert som vennekretsen har vokst og jeg gjennom livet har knyttet flere bekjentskaper er det også noen som ikke vet. Jeg kjenner at nå er jeg klar til å fortelle omverdenen. Dette innebærer at det om noen dager og sikkert senere også, vil komme en statusoppdatering om litt av min historie på fb. Vet at det finnes mange oppfatninger om dette, men for meg er det riktig nå. Så er det vel slik som ellers i livet at vi må oppleve sorger for å føle ekte glede, at vi må oppleve nedturer for å kjenne de gode oppturene. Vi har snakket om det før; denne berg- og dalbanen som på en måte blir vår reise i livet, kanskje spesielt for oss adopterte. Skulle allikevel ønske noen ganger at livet kunne bestå av en eneste opptur. Slik er det jo ikke, og mange av dere har følt mye sterkere på dette enn meg.
Da jeg oppsøkte min biologiske mor for første gang var gleden stor da det var så lett å finne henne, og det viste seg at hun fortsatt levde. Sorgen ble desto større da hun i starten ikke ville ha noen kontakt med meg.
Å få vite om mine halvsøsken var en kjempeopptur. At min mor ikke skjønte poenget med å fortelle dem om meg ble nedturen.
Gleden var også stor da jeg var så heldig å få møte datteren til mine fosterforeldre. Sorgen enda større da jeg oppdaget at hun etter vårt møte brente den viktige loggboken.Oppturen etter den første telefonsamtalen med min mor, ble etterhvert parkert av en nesten uutholdelig ventetid.
Men så var jeg da også så heldig å få møte henne. I et møte som ble så utrolig mye mer enn det jeg overhodet kunne håpet på. Det føltes som å vinne en beste pris for hovedrollen i min egen film. Nedturen ble meldingen om at min søster har fått brystkreft. Da min mor fortalte at jeg likner så på min far opplevde jeg også en ubeskrivelig glede. Skuffelsen lå i at hun ikke husker hva han heter.
Det tegner seg et tydelig forløp og mønster i at gleder og oppturer, avløses av sorger og nedturer. Men så lenge det går litt fremover, så er det jo ikke så verst. Ble bare litt tankefull i dag, og måtte få det ut.
I dag opereres min søster.Jeg er så spent på hvordan det går, og på hvordan tiden for henne fremover blir. Det føles sa vanvittig urettferdig at jeg ikke kan være der for henne. Skulle så gjerne vært til støtte og hjelp. Inntil hun får vite om meg får jeg hjelpe til så godt jeg kan herfra. Jeg sender henne styrke, kraft og gode ønsker så mye jeg klarer. Imens venter jeg på neste opptur og glede. Håper så inderlig at det blir i et møte med henne.

 


 

 Når skal vi norskadopterte få de svar vi behøver?
De møttes engang på midten av 60 tallet. Et ungt par, hun var 20 og han var 18. Hun hadde reist fra bygda på Vestlandet der hun vokste opp og flyttet til Østlandet for og arbeide, og på tettstedets hotell fikk hun arbeid og der bodde hun.
Han var herfra, kjørte lastebil og var musiker på fritiden, greit og spe på med litt penger når man hadde evner, gehør og var musikalsk. Hun falt nok for den kjekke gutten med gitaren og den flotte stemmen. Han spillte på hotellet og hun var på jobb. De ble forelsket og koste seg sammen så ofte de kunne. De hang sammen og ble betegnet som et par, et pent par, han høy og lys, hun slank og mørk med pene grønne øyne. Det var så seriøst at hun ble med han hjem og hilste på foreldre og søsken, og det var nok godt for henne og ha en familie og føle samhold med, for selv hadde hun vokst opp hos besteforeldrene sine i den lille Vestlandsbygda.
Hun hadde visst ikke noe far i livet sitt og moren trengte nok hjelp til og ta seg av jenta si, så hun overlot ansvaret til foreldrene. Kanskje savnet hun familie tilhørighet og nærhet.
Det gikk bra et års tid, men så oppdaget hun at hun var gravid! Hva skulle de gjøre nå?. Unge uten utdannelse, ikke noe sted og bo og lite penger, de ønsket seg IKKE noe unge nå, og den gang var det ingen trygdeytelser og få for enslige mødre. Han ville ikke ta seg av en skrikerunge, han skulle leve livet og var ikke klar for og binde seg. Forholdet tok slutt, og hun satt igjen med en unge i magen, og angst for fremtiden. Hun kunne ikke komme tilbake til Vestlandet med en farløs unge, det var stor skam, hun kunne ikke skjemme ut besteforeldrene og moren sin. Kanskje hadde hun lovet dem og gjøre en god jobb, tjene penger og oppføre seg skikkelig, det innebar helt sikkert og IKKE tulle seg borti menn og i alle fall ikke bli gravid!. Abort var jo et alternativ, men det var ikke lett og få innvilget det så lenge mor var frisk og oppegående, hun kunne beholde ungen og leve i skam et sted langt unna hjembygda for alltid,late som om hun ikke eksisterte lenger, kutte all kontakt med det gamle livet eller så kunne hun gi bort ungen til noen som ønsket seg barn og ikke kunne få.
Vallget falt på det siste alternativet. Han var enig i at dette var en god løsning, de pratet litt sammen etter at det var slutt, men praten dreide seg stort sett om barnet og fremtiden. Hun pakket sakene sine og flyttet til et annet tettsted på Østlandet, det var viktig og komme seg vekk før magen begynte og synes. Hun fikk jobb på et annet hotell og flyttet på hybel der, mens magen vokste og ble mer og mer i vegen for henne... Hun ville ikke ha noe forhold til dette barnet som hun skulle føde og gi bort, ville ikke kjenne etter på sårheten over hva hun kom til og gå glipp av, ville bare bli ferdig med fødselen og glemme, glemme alt som hadde med denne ungen og gjøre. Hun distanserte seg og tillot ikke tankene og følelsene få tak i henne.
En mørk kald desembernatt fødte hun. Alene på sykehuset i nærmeste by. Da ungen kom kastet de et håndkle over ansiktet hennes, hun skulle ikke få se ungen hun hadde båret på og hun skulle ikke få noe følelser eller forhold til det hun hadde gitt livet, men ikke kunne følge opp. Det var mye tårer og angst og smerte, men nå var det over. Han ble tilkalt og måtte skrive under adopsjonspapirene , de gråt sammen men var enige om at dette var det eneste rette, både for dem selv og barnet.
De tok valget for ungen, at dette barnet ikke skulle få vokse opp med sine kjødelige foreldre,få egne søsken, kjenne de tette båndene til familien, denne ungen skulle få andre foreldre, kanskje andre søsken, andre besteforeldre og annen slekt. Denne ungen som bar deres gener, deres arv og deres utseende skulle ut i en fremmed verden og møte livet med blanke ark. De hadde skaffet barnet permene til livsboken sin, men fylte ikke ut en eneste side for henne, ikke et ord om hva livet kunne gi av spørsmål, sykdom, gener og arv. Denne ungen det var meg det! ALENE
Jeg kom til verden og ble tatt fra moren min med en gang, alt som hadde vært trygt, varmt og kjent i magen var borte og jeg fikk aldri mors nærhet og varme da jeg møtte verden for første gang. Jeg ble båret rett ut fra fødestua og skulle aldri se moren min igjen. Jeg var på sykehuset noen dager, ble sikkert passet godt på og kanskje kost ekstra mye med fordi jeg var aleine i verden. Kanskje de som arbeidet på barsel synes synd på meg, hvem vet hva de ansatte føler og tenker når de skal ta seg av et nyfødt barn som ikke noen ”eier”. Jeg var et lite menneske som akkurat den tiden ikke hadde noen..
Gitt livet og satt ut i den store verden. Noen hadde bestemt den skjebnen for meg , for mange måneder siden. Jeg vet ikke om jeg var et ”snilt” barn på sykehuset, jeg vet ikke om jeg gråt mye, var utrygg og urolig eller var rolig, trygg og fornøyd. Jeg vet rett og slett ingen ting om mitt opphold på sykehuset for det som står skrevet i papirene om meg kan jeg ikke få se. Journalen tilhører ikke meg, selv om den angår meg. Den tilhører henne som fødte meg og ikke ønsket og ha meg i livet sitt, eller ikke kunne ha meg og vedkjenne seg meg. Etter noen dager blir jeg flyttet til et føde/mødre hjem det skulle være mitt nye hjem frem til adopsjonen var i orden. På fødehjemmet har de loggført hva jeg spiste, drakk og de har skrevet rapporter om at jeg var ei fornøyd jente som ikke gråt mye. Der starter de første sidene i livsboka mi. Det er dessverre ikke mer enn et halvt A4 ark jeg er eier av, men det er da noe.. Jeg ble gitt et navn der, men dette har de klusset så voldsomt over at jeg ikke har mulighet til og se det, ikke det at det betyr noe i dag, for jeg har jo mitt navn som jeg bærer med stolthet fordi jeg er oppkalt etter pappa,n min. Jeg vet ikke om det var noen spesiell ansatt som tok seg av meg, for som vanlig har jeg ingen papirer og se på. Jeg skulle gjerne visst når jeg begynte og smile første gang, når jeg festet blikket, når jeg begynte og snu meg over på magen osv. Dette er ting som vi adopterte undrer oss over, men kanskje aldri får vite fordi dokumentene om oss ikke skal gis ut. Jeg ble syk når jeg var på mødrehjemmet, jeg vet ikke hva som feilte meg, for de papirene har jeg heller ikke.
Mine nye foreldre, som hadde ventet i evigheter på og bli foreldre, skulle egentlig få hilse på meg en søndag, men de fikk beskjed om jeg var syk og at de ikke kunne komme likevel. Skuffelsen var nok enorm for de hadde jo ventet oglengtet i flere måneder. De ble selvsagt engstelige for at de aldri skulle få meg, men de holdt heldigvis motet oppe og smurte seg med tålmodighet. Jeg ble frisk etter hvert, og etter 4 måneder kom jeg HJEM!
Hjem til en mamma og pappa som hadde ventet og ventet på jenta si. Jeg har sagt det mange ganger at ingen har vært så uønsket, men samtidig så ønsket som meg. Jeg fikk fantastiske foreldre, de hadde masse kjærlighet, varme, raushet og de hadde alt jeg trengte for og få en trygg god barndom. Det eneste de ikke kunne var å gi meg var svar på alt jeg lurte på, for de visste ikke selv. Vi har alltid hatt et åpent godt forhold og vi har pratet om alt. Vi er trygge på hverandre, og de har oppdratt meg til og bli ei selvstendig jente med egne meninger og jeg har alltid fått prøve og feile i både barndom og tenår.
Jeg skulle ønske alle adopterte hadde hatt det like trygt og godt som meg, for jeg har virkelig vært privilegert som har fått verdens beste foreldre. Men uansett hvor godt jeg har hatt det har jeg alltid hatt en slags tomhet og undring på ting omkring meg selv, de vanlige tankene dukker jo opp når man er yngre, hvorfor ble jeg gitt bort, hvem likner jeg på, har jeg søsken, hvordan hadde jeg vært.
Disse svarene var det ingen som kunne gi meg, for de to menneskene som satt på disse svarene ville jo ikke ha meg!
Da jeg var yngre visste jeg ingenting om mine bio foreldre, det lille mamma og pappa visste fortalte de meg, men det var jo bare en brøkdel av historien min. Mamma har alltid vært lojal mot mine bio foreldre, hun har alltid snakket pent om dem, at det var synd på dem fordi de ikke kunne ta seg av meg, at de var for unge, de hadde lite penger, de ønsket meg et bedre liv, fordi de var glad i meg. Mamma er en klok dame, med et stort hjerte, det er det ingen tvil om, de var med meg hele vegen og prøvde og lette byrdene mine. For det er ingen tvil om at jeg som adoptert har mange bører og bære fordi jeg ikke vet. Det blir nesten en besettelse og ” bli kjent med seg selv”. Det blir veldig viktig og finne identiteten sin, og forstå seg selv, bare det og forstå hvorfor man reagerer slik og sånn i gitte situasjoner, hvorfor jeg har eksplosivt temperament når mamma og pappa ikke har det, hvorfor jeg har slitt mye med angst både som liten og senere i voksen alder osv. Det er så utrolig mange hvorfor i livet mitt..
Jeg ble mamma før jeg fylte 19 år, og da jeg gikk gravid ble jeg veldig opptatt av hvordan det hadde vært da min bio mor gikk med meg, hvor lang tid fødselen med meg tok, om jeg var frisk da jeg kom, var det en hard fødsel? ja det var så mye ( kanskje unødvendige) tanker rundt dette som kom frem. Ville ungen min likne på mine bio foreldre? Det var mange ting jeg ikke kunne spørre mamma om, for hun hadde ikke vært gjennom graviditet og fødsel. Men jeg leste og leste, jeg spurte andre og jeg fulgte noe opp kontroller og utvikling.
Jeg søkte opp mine bio foreldre etter at jeg ble mamma selv , jeg kontaktet fylkesmannen og det er en møysommelig prosess. De forstod ikke at jeg følte at jeg hadde dårlig tid, at jeg trengte svar her og nå.
Jeg er en utålmodig sjel, men fylkesmannen kan man ikke stresse, så det tok nesten ett år før jeg stod med brevet i hånden fra dem. Jeg kjente hjertet banke så hardt at det kjentes ut som om det skulle hoppe ut av brystet, jeg var helt tørr i munnen, og hendene skalv som aspeløv. Jeg gikk inn, satte på kaffen, gikk bare rundt og holdt brevet i hånden uåpnet. Her hadde jeg svarene trodde jeg... her skulle jeg få fylt mine første sider i livsboka mi, her skulle jeg få navn på bio foreldre, adresser og kanskje et brev fra hver av dem hvor de forteller meg hvorfor det ble som det ble. Kanskje de til og med vil møte meg. Jeg var helt svett i hendene da jeg satte meg ned med kaffekoppen og åpnet brevet. Det var en stor brun konvolutt,med flere brev inni.
Jeg tok opp det første brevet fra Fylkesmannen, hvor det står:
Fylkesmannen har mottatt henvendelse fra deg ang. navn på biologiske foreldre.
Din fars navn er....( hans navn og adresse) og din mors navn er...( hennes navn og adresse)
Da deres mor innstendig har bedt oss om og ikke kontakte henne igjen, har vi valgt å respektere dette, og hun vil derfor ikke få henvendelse fra oss om at du ønsker kontakt med henne.
Vedl. Brev fra biologisk mor.
Deres far ønsker heller ikke kontakt, da han har en egen familie nå, men ser at han ikke kan nekte deg rett til og få hans navn og adresse
Vedl. Brev fra biologisk far.
NEDTUR... Jeg satt der med tre brev, ett fra fylkesmannen og ett fra hver av mine biologiske foreldre. De har gitt meg bort i det henseende at ”barnet” aldri skulle få vite hvem de var. Min bio mor skriver at hun er gift og at hun har en sykelig sjalu ektemann så hvis dette kommer til han, ryker hennes ekteskap. Min far skriver at han har sin egen familie nå og at det ikke er ønskelig og ha kontakt med meg. Min bio mor virker bitter for at lovverket er endret og at adopterte nå har rett til og vite navn og adresse på opphavet sitt. Hun omtaler meg som en ”ting”. ” Jeg har aldri ønsket at BARNET skal få vite hvem jeg er”! Skuffelsen synker inn over meg, jeg husker ikke om jeg gråt eller hva jeg gjorde. Jeg ble nesten sjokkert, for jeg hadde håpet at de begge skulle gi meg en forklaring på hvorfor, men for andre gang var jeg stengt ute i kulden, jeg var avvist ikke bare en gang, men TO!! Hvordan kunne de bare snu ryggen til sitt eget barn nok en gang? Jeg ba ikke om å komme inn i varmen, jeg ba kun om svar slik at jeg kunne lære meg å forstå meg selv, bli kjent med meg.. Hvordan kan en mor være så følelsesløs og kald? Jeg forstod ikke at hun nektet meg og lære om mitt liv. Var hun uten følelser? Hadde hun virkelig klart og fortrenge at hun en kald desembernatt fødte et barn? I stedet for og få svar satt jeg igjen med enda flere spørsmål. Jeg hadde fått innspill fra venner og foreldre at muligheten for at jeg kunne bli skuffet var tilstede, men jeg valgte og tro at i alle fall min bio mor var så godhjertet at hun ga meg svar, men det skulle vise seg at hun var mye kaldere og uoppnåelig enn bio far. Hun hadde nok rett og slett fortrengt og glemt meg. Jeg lot alle inntrykkene få hvile og modnes en god stund. Det tok tid og svelge skuffelsen og prøve å glemme nederlaget de hadde gitt meg. Mamma og pappa stod ved min side hele vegen og holdt motet oppe hos meg, i tillegg hadde jeg jo ei flott lita jente og ta meg av, så jeg valgte og fokusere på det gode en stund, før jeg en ettermiddag tok mot til meg og ringte min bio far.
Det ble en lang og veldig hyggelig telefonsamtale, han var en ung, trivelig kar som beklaget at ting var blitt så vanskelig, men det hadde kommet som et sjokk på han at jeg tok kontakt. Han svarte så godt han kunne på alle mine spørsmål, og han var tålmodig og hyggelig. Jeg fortalte en del om mitt liv, og han fortalte en god del om sitt. Han var gift og hadde to barn til, han fortalte hva han jobbet med og han hadde tenkt mye på meg opp gjennom årene. DET trøstet og det veide virkelig opp for hva bio mor hadde gjort mot meg. Vi ble ikke enige om og treffes eller holde kontakten, men vi visste begge to at det kom til og skje i fremtiden at vi skulle møtes. Vi var jo veldig nysgjerrig på hverandre. Når jeg pratet med han følte jeg en indre ro, jeg følte at her kunne jeg være meg selv, for han forsto meg uansett. Vi var nok ganske like i følelsesmønsteret han og jeg. Jeg begynte og notere ned en del opplysninger i livsboka mi, som min bio far hadde gitt meg.
Vi fikk etter hvert god kontakt både jeg og hele familien til bio far, mamma og pappa gledet seg med oss, og de hilste på bio far og familien hans flere ganger.
Det var både rart og godt på samme tid, for mamma og pappa ga med trygghet, mens biofar ga meg indre ro og jeg følte meg hel når vi snakket sammen. Samtidig var han det eneste bindeleddet jeg hadde til bio mor, han kunne fortelle meg ting som gjorde at jeg fikk satt på plass mange spørsmål. Men da jeg kom til var han en ung mann, og det var mye som han ikke husket eller ikke visste, så jeg skulle gjerne snakket med henne selv, men sånn er jo livet, man kan ikke alltid få det som man vil.
Årene gikk, og kontakten med bio far har vært der hele tiden selv om den har vært mer eller mindre sporadisk i flere år. Men uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi sees så er kontakten der med den gang. Vi er forbundet med det samme blodet, det er helt sikkert. Jeg kjenner at i blandt er blod tykkere enn vann, sånn er det bare.
Min bio mor har hele vegen vært fraværende, hun ønsker ikke kontakt, og hun nekter meg og få vite. Dette gjør fortsatt vondt. Jeg har med årene vært mye syk, noe av dette er arvelig, og det er slitsomt og ligge på sykehus, eller være hos lege eller behandlere og alltid kommer samme spørsmålet
” Er det noen i familien din som har dette?” jeg vet jo om sykdommer på min bio fars side, men de arvelige alvorlige diagnosene jeg har, de har jeg ikke fra han. Og derfor kan jeg heller ikke gi noe godt svar på det legene trenger å vite. Jeg har ringt til bio mor en gang, men hun nektet at hun var hun, jeg spurte til og med om hun var den eneste med det navnet der hun bodde og dette bekreftet hun, men allikevel ville hun ikke snakke med meg eller vedkjenne seg meg.
Jeg satt meg ned etterpå og skrev et langt brev til henne, hvor jeg ber henne innstendig om og gi meg helseopplysninger, opplysninger om arv, gener og det man trenger for og kunne ta forhåndsregler i forhold til alvorlige sykdommer og psyke. Men hun ga meg aldri noe svar. Jeg syns faktisk hun skylder meg de svarene, for det dreier seg ikke bare om meg, men også om barna mine! Jeg kjenner henne ikke, og jeg kommer aldri til og bli kjent med henne, men for meg virker hun følelseskald og litt kynisk. Hun gav meg livet, men hun unner meg ikke å leve det fullt ut.
Hvorfor hun nekter å vedkjenne seg meg. er et mysterium, og hvis hun er laget av kjøtt og blod synes jeg det er rart at hun ikke ønsker meg det beste og gir meg svar. Jeg forstår at hun vil glemme, og kanskje har hun klart det, men når man har satt en unge til verden bør man ta høyde for at den ungen blir voksen en dag og søker svar.
Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg har brunøyde barn, da min far er blåøyd og min mann også..
Ungene mine er mørke i håret, de har gener som ikke jeg kjenner igjen.
Det og være adoptert er ikke ensbetydende med å være ulykkelig, for de fleste av oss har hatt et godt liv, med mye varme og kjærlighet. Men vi har en del spørsmål som andre ikke har, for oss er det ingen selvfølge å vite når på døgnet du er født, hvor mye du veide, hvor lang du var, hvor lang tid fødselen tok, hvor lenge man var på sykehuset osv. Det som for andre er en selvfølge er for oss unikt å få vite. Dette er svar som andre ikke tenker over er viktige, for å få et helhets bilde av hvem man er.
Jeg kontaktet sykehuset jeg er født på for og få ut opplysninger om min egen fødsel og mitt opphold på barsel. Jeg lurte også på hvem som var med meg under transporten til barnehjemmet, og hvem som tok i mot meg der. De få opplysningene de kunne gi meg der var, vekt, lengde og hodemål og klokkeslett for fødselen. Resten av informasjonen tilhørte min mor fordi dette er skrevet i hennes journal. Jeg spurte om ikke min journal begynte da jeg ble født? Og hvorfor jeg ikke hadde egen journal når jeg ikke skulle være hos min mor under oppholdet, men noe særlig forståelse for ” problemet ” mitt fikk jeg ikke. Jeg fikk beskjed om og henvende meg til min bio mor slik at hun kunne godkjenne at jeg fikk ut opplysningene. Det er helt utrolig.. og veldig naivt!
Hun vil jo ikke engang vedkjenne seg meg, og så ber de meg ta kontakt med henne for og få ut informasjon. Uvitenhet må jo være årsaken til at sykepleiere svarer sånn. Men jeg fikk et ark til i livsboka mi, så nå har jeg faktisk sju.. I dag er det heldigvis gode trygdeordninger for enslige mødre, det er ikke lenger en skam og føde et barn uten og være gift, eller være enslig forsørger, så det er få barn som blir adoptert bort av norske foreldre, men jeg synes det burde innføres en lov som sier at man bør adopteres bort med et info brev som man kunne få når man ble myndig.
Det burde inneholde litt personlige ord om hvorfor man har blitt gitt bort, arvelige sykdommer, fødselsjournal og informasjon som er viktig for barnet å vite. Det er utrolig mye som angår meg, som jeg ikke vet. Det som for andre er en selvfølge, er for meg veldig viktig. Jeg lever med en rastløshet inni meg som jeg ikke får stoppet, jeg har i voksen alder enda flere spørsmål jeg gjerne skulle ha svar på.
Jeg har absolutt ikke behov for en ny mamma eller pappa, for det har jeg allerede. Jeg har verdens beste foreldre som gir meg støtte og gode råd når jeg trenger det, men de kan ikke gi meg svar på gåten meg.Det som er spesielt for meg er at jeg som har vokst opp som enebarn faktisk har flere søsken, takket være internett så har jeg ”funnet” min bio mors datter, hun som har akkurat slike knallgrønne øyne som jeg har.
Jeg har ikke tatt kontakt med henne, kanskje fordi jeg er feig, jeg vet ikke, men motet har nok sviktet litt. Alle ser jo opp til sine foreldre, og jeg ønsker ikke at hun skal få et ødelagt forhold til sin mor fordi moren bærer på en stor hemmelighet fra 60 tallet. Det må jo være vår felles mor sitt ansvar å informere sin ”legale” datter om at hun har en søster som er bortadoptert.
Jeg vet ikke hva slags menneske min bio mor er, men hun må være en mester i å fortrenge og glemme, men spøkelset i skapet blir jo ikke borte selv om hun holder døren til skapet lukket og låst for evig tid. Forhåpentligvis lever jeg lenger enn henne og da kan jo muligheten være tilstede for og få møte min søster. Men det er langt frem dessverre.
Det kan virke som om staten med loven i hånd vernet godt om disse mødrene som bortadopterte sine barn på 50,60 og 70 tallet. ( Norsk adopterte)
Mødrene skulle taes vare på, alt skulle være hemmelig, ingenting skulle komme ut. Jeg har full forståelse for at de hadde det fryktelig. Det og måtte gi fra seg et barn er sikkert noe av det verste man kan gjøre, og at alt skulle være konfidensielt forstår jeg også. Men skal vi som er adopterte bare sitte på sidelinjen og være tilskuere til eget liv fordi vi ikke med loven i hånd kan si at ”jeg har KRAV” på å vite hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.
Alle de papirer som er lagret i Riksarkivet, på sykehus og i andre arkiv som omhandler oss skal ligge der i nesten 100 år før vi kan få dem av hensyn til bio mor. Burde ikke det lille barnet også vært beskyttet av en lov? Eller skal vi bare være takknemlige for at vi ikke ble abortert bort? Vi fikk loven i 1986-87 hvor vi har krav på og vite navn, men tiden er vel inne nå for å endre loven slik at vi kan få ut de papirer vi ønsker for å bli hele mennesker. Når man har en bio mor som min, har jeg ingen mulighet til og få vite.. for det setter hun en stopper for ved og være taus. Det er jo viktig for våre etterkommere også å vite om arvelige sykdommer, gener og ting som kan være av betydning for barna våre. Min mor ga meg livet, jeg er takknemlig for det,men jeg har ikke bedt om noe av dette. Det var hun som tok valget for meg da jeg ble til, hun tok valget at jeg skulle leve hos mennesker som ikke kan få egne barn, hun tok valget at jeg ikke kunne ta forhåndsregler i forhold til helse, hun tok valget på at jeg ikke skulle få vite noe om min biologiske familie, hun tok fra meg retten til og kjenne på følelsen av og ha søsken som man vokser opp med. Og nå skal fremmede mennesker sitte og bestemme at retten til å vite den skal jeg ikke få før jeg blir en gammel dame. Jeg er ikke bitter, eller jo kanskje litt.. fordi jeg ikke kan slå i bordet og si at jeg har rett til å vite!
Jeg ønsker ikke og være bitter, det jeg ønsker er og bli forstått, og kanskje forstå selv også, for det er ikke noe god følelse å være lita jente og ikke forstå hva separasjons angst er. Da jeg var liten slet mamma og pappa mye med å få meg til og sove, jeg gråt, var urolig og de trodde at jeg hadde vondt i magen, ja kanskje jeg hadde det, for det var vel en angst klump i magen som satt der. Jeg vet ikke hvorfor, men til dags dato har jeg problemer med å sove hele natten, når det blir mørkt og stille kommer alle tankene. Jeg har hele livet vært redd for og bli forlatt, jeg tenkte ofte som liten at jeg måtte være snill jente for ellers kunne jeg bli gitt videre til noen andre som ønsket seg barn.. Hvem vet hva små barn tenker, jeg hadde nok separasjons angst som liten og har hatt det til dels i voksen alder for jeg er veldig avhengig av bekreftelse og masse kos. Mannen min gir meg heldigvis mye av det så hjemme her føler jeg meg trygg
Mange ganger så lurer jeg på om det er forsket noen gang på hvordan adopterte har det gjennom livet med tanker, følelser og psyke. Har det noe og si at man ikke var ønsket når man lå i magen? At man ikke fikk den trygge roen som mammaer skal ha, gleden ved å være gravid kan jo ikke ha vært tilstede, og vi har sikkert hatt mammaer som har hatt mye angst, masse uro og kanskje har grått seg gjennom svangerskapet. Hva gjør det med et ufødt barn?
Jeg har gitt opp håpet om å få min mor i tale, og jeg er veldig privilegert som har bio far og hans familie som støttespiller I tillegg har jeg jo mine fantastiske foreldre, som virkelig ER mamma og pappa. Jeg har flotte barn og svigerbarn, og jeg har en flott ektemann som virkelig forstår meg og kjenner meg! Så jeg har mye å glede meg over. Men jeg føler at livet hadde vært komplett hvis jeg kunne satt meg ned og få skrevet ned alt som står skrevet om den lille jenta som ble født ei kald desember natt på 60 tallet.
Permene fikk jeg utdelt den dagen jeg ble født, jeg har fyllt side for side hver eneste dag i over 40 år, det eneste jeg mangler er de første sidene. Og håpet lever jeg jo med hver eneste dag. Jeg håper at det en dag skal ligge et brev i posten fra ett eller annet arkiv eller fra min bio mor, hvor det står det jeg trenger å vite for og få sjelefred. Og håpet kan ingen ta ifra meg, det er bare synd det er så vanskelig å få til... Det er ingen mennesker som lever bare i svart/hvitt, heller ikke vi adopterte, det er mange av oss som har et godt liv, vi har hatt det trygt og godt og vi kunne nok endt opp helt annerledes hvis vi hadde vokst opp hos våre biologiske foreldre. Grunnene til at vi er adoptert bort er jo så mange og det er mange av disse mødrene som har satt bort ungene sine som har opplevd en stor personlig tragedie ved å bli gravide og føde et barn. Det har i det senere vært skrevet en del om de mødrene som måtte gi fra seg barna sine, det er flott at det fokuseres på denne siden av saken også, for det er åpenbart at disse mødrene har vært igjennom et helvete både under svangerskap, fødsel og i årene etterpå. Jeg bare undres over hvorfor det ikke blir tatt opp hva disse følelsene gjør med et foster og et lite nyfødt barn. Kan det være grunner til at mange av oss sliter med forskjellige plager og mange tanker? Vi har et stort behov for å vite! For meg har det i perioder vært vanskelig å innfinne seg med at man ikke var et ønsket barn. Jeg tror dette har preget meg og hele mitt liv, fordi jeg aldri får avsluttet kapitlene i boka mi. Jeg syns det er vondt og ikke bare bli avvist en gang men mange ganger i livet. Man blir avvist av bio mor, av etater som sitter på informasjon og av mennesker med stillinger som har makt til og bestemme hva du skal få vite om deg selv. Det og føle seg verdifull er jo noe de fleste mennesker trenger bevis på gjennom livet, man har jo behov for å være noen..
Det dukker stadig opp spørsmål fordi jeg merker at jeg har gener og arv som ikke stemmer overens med mine adoptiv foreldre, jeg gjør ting på en annen måte, jeg har arvet ferdigheter og interesser som de ikke har, jeg gjør ting på andre måter. Dette er arvelige faktorer, ikke oppvekstvilkår som avgjør. Man stiller seg jo spørsmålet mange ganger ”hvorfor gjør jeg dette?” Selvfølgelig har man mange faktorer her, man blir lik den man vokser opp hos, til en viss grad, men det må være en grunn til at jeg føler meg så forstått, så hel og så kjent med alt når jeg er sammen med bio far. Vi gjør ting på samme måten, har samme interessene, til og med de samme utrykkene i ansiktet når vi prater. Dette gjør godt fordi jeg alltid som liten har prøvd å ligne på familie og slekt. Jeg satt og lette etter likheter sånn at jeg skulle føle meg som en av dem, særlig i familie selskaper. Det ble viktig for meg å føle nærhet til søskenbarn, tanter og onkler, men jeg fikk det liksom aldri helt til. I dag har jeg liten kontakt med dem, jeg har valgt det selv fordi jeg føler at jeg er utenfor på en eller annen måte.
Jeg føler nærhet og kjærlighet til mamma og pappa, og jeg føler en dyp respekt for alt de gjør for meg og mine, men samtidig er det ting de gjør som blir veldig fremmed for meg. Jeg har slitt en del psykisk opp gjennom årene, om dette er arvelig vet jeg ikke, men jeg sitter med en følelse av at det kan ha noe med svangerskap og fødsel og gjøre. Kanskje min bio mor overførte sin utrygghet, angst og frustrasjon på meg, slik at jeg har blitt den jeg er i dag. Jeg mangler ikke identitet, for jeg er jo meg og jeg har det bra med det livet jeg har, men alle ubesvarte spørsmål ligger der som en udetonert bombe, kanskje jeg egentlig ikke bør vite?? Kanskje jeg har det best som jeg har det? Hvem vet.. men det kjennes ikke slik ut for meg, jeg har blitt vant til avvisninger og skuffelser så jeg takler nok å lese om mitt liv som nyfødt. På mange måter er vi påført mange ekstra belastninger, eller skal man så fint si at vi er født med en del ekstra utfordringer. Jeg er meget klar over at det er mange barn i Norge i dag som ikke har det bra hos biologiske foreldre, det er mange som burde vært satt bort og det er mange som ikke burde fått barn i det hele tatt. Dette er ikke et skriv om hvor synd det er på meg og mine medadopterte brødre og søstre, for det er ikke synd på oss, vi må også stå til ansvar for det livet vi lever i dag som voksne og det gjør vi! Men vi har blitt ”glemt ” i en verden hvor det er mye fokus på utenlandsadopterte, surrogati og prøverør.
Vi er en liten gruppe mennesker som skulle ”ties” i hjel, vi skulle ikke engang få vite om oss selv fordi vi etter fødselen tilhørte en annen familie. Noen av oss har faktisk blitt levert tilbake fordi vi ikke passet inn, noen er bortadoptert flere ganger. Noen av oss er ” betalt” for i form av frimerker til Fylkesmannen.
Det er utallige historier som aldri kommer frem fordi vi er født i hemmelighet eller i taushet. Vi er laget og født i skam og vi skulle ikke vises frem eller synes. Jeg føler at tiden er inne for å komme fram i lyset, vi skal ikke skamme oss over hvem vi er, vi er fullverdige mennesker som ønsker oss noe som for mange er en selvfølge. Vi ønsker å få hele livet vårt frem i lyset og inn blant de permene vi ble gitt ved fødselen. Vi både ønsker og trenger.. Det er ingen menneskerett å få alle opplysninger om seg selv, og det finnes tusenvis av barn som ikke vet, men for oss norsk adopterte er foreldre og slekt så nært, men allikevel så fjernt. Vi vet at det sitter mennesker rundt om i landet som vet, men tier. Mange ganger har jeg undret på om min bio mor innerst inne hadde ønsket å fortelle meg alt, eller om hun har fortrengt så grundig, at hun ikke føler noe når hun har blitt kontaktet ang. adopsjonen. Jeg vet jo ikke engang om jeg ville likt henne, og sånn som hun har behandlet meg og avvist meg gang på gang, så tror jeg kanskje ikke det. Men uansett så ligger det mange ubesvarte spørsmål i meg. Jeg tror ikke hun forstår hvor viktig dette er for meg, hadde hun forstått det så hadde hun kanskje gitt meg de svar jeg behøver. Det er nok ikke noen enestående historie jeg har, og jeg vet at det er mange med meg, men for meg er dette viktig, det angr meg, mitt liv, min fremtid og mine etterkommere.
De er også preget av dette, og det burde vært en menneskerett og få vite. Vi har mange enkle praktiske spørsmål vi undres over, hadde det vært så farlig og skrevet dette ned og lagt i en lukket konvolutt, slik at vi kunne få vite når behovet eller hvis behovet meldte seg. Hadde det vært for mye forlangt? Jeg vil ikke prøve å kontakte min mor mer, hun har tiet meg i hjel i årevis, og nå er det nok. Men jeg kommer ikke til å gi opp på offentlige kontorer, de ansatte der er tross alt ”bare” på arbeid og kan legge fra seg saken når de drar fra jobb, mens vi adopterte må bære dette med oss hele døgnet, hele året.
SKAL VI VÆRE TAKKNEMLIGE? Er det sånn at vi skal være fornøyde med det valget biomødrene våre har gitt oss? Skal vi innfinne oss med at sånn er det bare, og dette er mitt liv? Jeg synes ikke det. De som ikke har behov for å vite, ikke takler flere skuffelser eller rett og slett er fornøyd med det de vet/ikke vet behøver jo ikke og kontakte verken bio foreldre eller offentlige kontorer. De kan bare leve som vanlig og ingen klandrer dem for valget. Men for oss som sliter med tomhet, uvisshet og nysgjerrighet burde vegen vært lettere å gå. Vi burde kunne sendt et brev og fått svar, så hadde vi blitt spart for mange tunge stunder.
Dette kunne vært gjort med en lovendring. Da kunne bio foreldrene bare tiet oss i hjel, for vi hadde fått visshet uten deres samtykke. Da er det ikke sikkert vi hadde brydd oss med å kontakte dem, tenke på dem eller la disse ” fremmede” mennesker bli en del av vårt liv. For de er jo det enten vi vil eller ikke. Hverdagen vår er preget av og ikke kunne svare for oss når det gjelder mange spørsmål om oss selv. Vi har blitt vant til å svare ” det kan jeg ikke svare på, for jeg er adoptert skjønner du”.. Opplysninger om oss kunne lettet mange situasjoner. Selv om vi er født i skam og i taushet, er det vel ikke ensbetydende med at vi skal forholdes skamfulle og tause hele livet. Da er det jo bio foreldre og myndighetene som bestemmer hvor mye vi skal vite om oss selv, og det er ikke riktig synes jeg. Jeg vil ikke stå med lua i hånda og være takknemlig for at jeg har hatt det så bra i oppvekst og barndom. Det er noe jeg sier til mamma og pappa, de vet det og er trygge på at jeg har hatt det trygt og godt.
Jeg vil ha retten til og bestemme over eget liv, ta egne valg og få den informasjonen jeg har behov for. Min bio mors behov er ivaretatt hele vegen, men barnets behov er lagt opp til at det er de basale behov som skulle dekkes, i tillegg til at man skulle ha det trygt, ha gifte foreldre med god økonomi, hus og ha noe og tilby, man skulle regnes som egenfødt barn og ha arverettigeheter til adopsjonsfamilien. Noe mer er det ikke tenkt på tror jeg, for da hadde vel sakene vært lettere å åpne. Som sagt, jeg har ikke bedt om noe av dette, jeg har blitt laget, født og gitt bort og så er visst bio mor ferdig med meg og den saken...
Vi er arveberettiget våre adoptivforeldre, vi skal regnes som ”ekte” barn. Vi mistet vår arverett etter våre bio foreldre da vi ble adoptert bort, da var vi ikke lenger deres barn.. men alt det vi arvet etter våre bio foreldre i form av gener kunne de ikke bare gi videre til noen andre, det er en arv vi bærer med oss hele livet, og da er det kankskje ikke så rart at vi har mange spørsmål?? Vi er ikke arveberettiget i form av materielle ting og penger, men vi er i høyeste grad arveberettiget utseende, farger, interesser og ferdigheter. Kanskje bør vi være glad for at dette er en ting de ikke kunne ta fra oss, dette er noe som gjør at ” jeg er meg”! Men da bør vi også få svar på hvorfor.. Hvorfor er jeg kunstnerisk når ingen av mine foreldre eller slekt er det? Hvorfor er jeg musikalsk når ingen hjemme noen gang har sunget eller spilt... nok et hav av tanker... Nye spørsmål dukker stadig opp og jeg håper at vi en dag kan få de svar vi ønsker oss. Det syns jeg er ærlig fortjent!!
Vil også si at det jeg har skrevet om min mor er litt info jeg har fått av bio far, resten er tanker jeg har rundt henne. Jeg har forsøkt å sette meg inn i hennes situasjon og hvordan hun hadde det.. Så begynnelsen av dette er mesteparten fri tenking av meg..

 


 

Jeg skulle ønske
Jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg som stilte opp i din biomors begravelse, en sterk og flott historie å lese. Jeg skulle ønske jeg var like sterk som dere som har latt dere interjuve av ukeblad, radio og andre medier og som virkelig fremmer foreningen.
Jeg skulle ønske jeg var like sterk som dere som har tatt og fått kontakt med søsken, tanter, onkler, søskenbarn og andre medlemmer i biofamilie.
Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å gjøre mine tanker om til handling. Da hadde jeg kanskje fått truffet min biomor, jeg hadde kanskje fått vite hvem min far var, jeg hadde kanskje fått kontakt med søsken ( noe jeg fortsatt kan få med en bror hvis jeg er tøff nok til å ta kontakt)
Jeg kan sitte en sen kveld og lese historier fra andre om hva de har gjort og hvordan det har gått, hva de har været igjennom på godt og vondt( kanskje vi ikke får vite alt til å begynne med , men foreningen er et trygt sted hvor vi kan gi uttrykk for våre tanke og følelser)
Jeg kan om kvelden etter jeg har lagt meg tenke at i morgen skal jeg ta kontakt med min bror, jeg skal snakke med noen som kanskje vet litt om min adopsjon, begynne å nøste og virkelig gripe tak i de mulighetene jeg har, men når morgendagen kommer er det som om alle mine tanker og forsetter er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har glemt eller fortrengt hva jeg har sagt til meg selv,hvilke mål jeg har satt meg, det er som om jeg aldri har tenkt tanken.Jeg blir en pyse...
Jeg skulle ønske at tanken som kom etter jeg hadde lagt meg ble skrevet ned uten at jeg selv måtte hente papir og penn, en usynlig hjelper hadde gjerne vært noe for meg.
Jeg skulle ønske at når noen på jobben fleiper om eller nevner ordet adopsjon , (eller halvsøsken) så kan jeg si at det vet jeg noe om, jeg er adoptert, det er ikke noe en kan spøke med,det finnes norsk adopterte.... er nok ukjent for mange... (kanskje kunne fortelle om foreningen på intranett på jobben )
Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å ikke føle at det å være adoptert ikke er tabu. Jeg er som alle andre en fullverdig person, jeg gjør en god jobb på jobben, jeg tar meg av mine barn og mann, ingen lider noen nød. De vet at de er elsket og at jeg bryr meg om dem. Hvorfor skal det da være så vanskelig ?
Jeg lurer av og til på om det er meg det er noe “galt” med, hva har jeg gjort for å bli sånn som jeg er er. Jeg liker ikke å snakke i forsamlinger,trenger ikke å være store, tror at det jeg har å si ikke er så spennnende og interesant for andre, men det jeg sier er jo like viktig eller ikke som det andre måtte si, dagligdagse ting.(mindreverdighetskompleks? )
Da jeg fikk vite at jeg var adoptert sa min mor at hysj, hysj, dette må du aldri fortelle om til andre...tror ikke at hun sa at den var farlig eller veldig hemmelig men det var nok den følelsen jeg satt igjen med og som fortsatt sitter i meg.
Jeg må nok innrømme at jeg føler litt misunnelse på dere som har funnet frem til biofamilie og særlig til dere som har fått god kontakt,og jeg vet godt at den er uberettiget....ingen vet hvordan det vil bli når en først maner seg opp og tar kontakt.
Jeg vet i hverfall at mine tanker og følelser som jeg har skrevet om her er det sikkert mange som føler det samme.
Jeg vet at jeg med dere er trygg og føler meg hjemme.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å være adopert og at jeg har dere i ryggen .
Jeg vet at dere er min trygge klippe.
Jeg er så glad for at dere finnes !
En adoptert.

 


 

Tanker

I dag er jeg ferdig med å lese boka Tyskerjentene av Helle Aarnes. Den gjorde inntrykk,og grunnen er jo selvfølgelig hvordan disse jentene ble behandlet. Men jeg tror at holdningene til ugifte mødre etter krigen ikke var bedre enn hva den var til de jentene som var så uheldige å forelske seg i en tysker under krigen.
Jeg fikk på en aha opplevelse, en bekreftelse på tanker jeg har gjort meg fra jeg var så liten, at jeg ikke greide å forstå hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde. Tanker som har tatt omtrent 50 år på å modnes, som jeg nå er klar for å skrive ned. Først og fremst for min egen del, jeg bruker det å skrive ned ting som litt terapi. Behøver på en måte ikke huske det lenger når det er skrevet ned.
For meg har det å være adoptert vært noe negativt, noe jeg skulle skamme meg over, samtidig som jeg trodde det var noe jeg måtte se positivt på. Forvirrende?
Det negative forstår jeg, men jeg forstår ikke hvorfor jeg måtte tro det var positivt. Det må være noe som er blitt sagt, jeg trodde på en måte at når du var adoptert så fikk du det bra, men det var jo ikke sånn! Kanskje en slags takknemlighetsfølelse (er det noe som heter det?) Noe en burde føle? Jeg vet ikke...
Så til det negative. Det første jeg kan huske ang. det å være adoptert er at mamma fortalte at de hadde valgt meg! Jeg så for meg et rom med mange barn, og akkurat jeg var den de ville ha! Vet nå at det var ikke akkurat sånn, men det var en fin historie og fortalt på en fin måte. Og jeg fikk vite allerede som liten at jeg var adoptert. Mennoe mer rundt det ble aldri sagt.
Siden ble det ikke så bra, tidlig ble mine foreldre skilt, og det var mye alkohol og bråk hos oss, men det er en annen historie.
Jeg kan ikke huske akkurat når mammas stygge ord begynte å komme, det skjedde når hun var full, men like vondt for det.
Det som sitter aller mest brent fast er «ikke en gang mora di ville ha deg». De ordene blir jeg aldri kvitt, tror ikke det går en dag uten at de dukker opp. Tror det gjør ekstra vondt pga at det var mamma de kom fra, den eneste mamman jeg visste om. Jeg har hatt tanker om at jeg kanskje var tyskerunge, tater, sigøyner, det var jo ting som var negativt på den tiden. Tror jeg måtte ha noe jeg kunne forbinde det negative med, jeg var også så liten at jeg visste vel ikke hva noe av dette egentlig var. Tror nesten jeg ble skuffet da jeg forsto at jeg var født for sent til å være tyskerunge!
Kvenunge, var et ord som gikk igjen. Det var vel også noe som var negativt på den tiden. Tror kanskje nå, at det var fordi min biologiske mor var fra Nord Norge, det visste ikke jeg da! Jeg husker bare hvor redd jeg var. Ikke en gang mora di ville ha deg! Hvem ville ha meg da? Jeg var jo overbevist om at den dagen ville komme da jeg ikke hadde noe sted å bo, ville sikkert bli sendt på barnehjem, eller bare ut, helt alene.
Er ikke helt sikker på når alle disse tankene begynte, men tror det var før jeg begynte på skolen. Og for all del, håper ikke jeg tråkker på noen som er tyskerunge, tater eller kven. Jeg var bare ei lita jente, som lette etter en årsak! Etter en knagg å henge det på.
Jeg tenkte mye på «den ordentlige mamman» min, hun jeg trodde skulle komme å hente meg og alt skulle bli bra! Men hun ville jo ikke ha meg!
Siden sa mamma mange ganger, at det dummeste hun hadde gjort var å adoptere Tenk så godt hun kunne hatt det uten unger!
Og «du er født av ei hore, eplet faller ikke langt fra stammen» Stygge ord, men det var tross alt noe som var opp til meg! Valg jeg sjøl kunne ta. Alt det andre var så innmari urettferdig, det ramma så hardt. Ting jeg ikke kunne gjøre noe med. Jeg var to døgn da de fikk meg, noe mer uskyldig finnes vel ikke! Jeg føler på en måte at det er min skyld at jeg er født, og det er det selvfølgelig ikke! Fornuften sier jo det, men tankene mine sier noe annet, selv i godt voksen alder.
Dette var litt av mine tanker, og det som gjorde at jeg nå måtte skrive ned, det var boka «Tyskerjentene» av Helle Aarnes. Kjenner den langt inn i margen. Jeg tror holdningen samfunnet og myndighetene hadde til de som ble kalt tyskerjenter ble videreført til enslige mødre også etter krigen! Vi er mange som har fått kjenne det! Liv Thorings masteroppgave tar også for seg dette, om «De uønskede mødre» 1945 – 1965. Hvorfor var det så mange adopsjoner på den tiden, under og etter krigen?
Om krigsbarna er det forsket og skrevet mye. Men om oss som ble født i årene etter krigen er det lite. Vi er blitt en glemt gruppe, men vi er her og vi er mange... Hvorfor måtte det gå så mange år? Hvorfor så mange hemmeligheter? Vanskelig å finne svar...
Dette var noen av mine tanker, og er for all del ikke ment som noe «stakkars meg». For meg er jo ikke dette noe nytt, hadde bare lyst til å dele litt. Og det er jo bare sannheten!
Og jeg håper ingen føler seg støtt, jeg vet at mange adopterte har en helt annen oppfatning enn jeg har. Mange fikk en flott oppvekst. Og det er så mange ting som kan diskuteres, dette handler bare om mine erfaringer. Uansett oppvekst så har vi så mange ting felles. Og jeg er så glad for alle jeg har blitt kjent med, enten «live», mail eller på annen måte! Det betyr mer enn jeg kan klare å beskrive. Ett fellesskap som ikke kan forklares!

 


 

Det svakeste ledd
Jeg har gjort meg opp noen tanker om adopsjon, på godt og ondt. Kanskje noen vil oppleve dette som støtende---- Først og fremst ordbruken. Ordet unge, Tyskerunge, løsunge, drittunge, det lyder ikke positivt.
Jeg har tenkt mye på de såkalte tyskerungene, hvilke forferdelige overgrep som har blitt gjort mot barna og deres mødre. Lebensborn, de ble sendt rundt som pakker, behandlet som uønsket og stemplet av stat, kirke og skole.
Det samme gjentar seg i alle kriger, barn av fienden.
Lausunger er et merkelig ord. En laus unge eller enda merkeligere en uekte unge. Hvordan kan en unge være uekte, er det en Zombi, er kroppsdelene lager av plastikk. Barnslig tenkt. Nå vet jeg det, det er jo selvfølgelig en unge som ikke er laget i et ekte-skap derfor uekte.
Jeg er optimistisk og glad for at holdningene har endret seg radikalt, nå er alle barn ekte. Det er holdningene som skaper ordene.
Kjenner dere på dere at dere er løse eller uekte ,svaret skal være et rungende nei. I barndommen og ungdommen, var jeg inne i hodet mitt, uekte. Det har jeg sluttet med for lenge siden. Jeg er ekte, helt ekte en ekte diamant, det er vi alle. .Jeg er fremdeles laus, men det er i fisken, skylder på alderen.
Nå kommer noe som er veldig sårt, men også utrolig sprøtt. Bytteretten, vi kunne byttes om varen ikke passet. Er det mulig.
Tenk om du giftet deg med din elskede og fant ut tre år etter at varen holdt ikke mål, bare bytt, med naboen for eksempel.
Jeg priser meg lykkelig for at min ungdomstid fant sted etter at prevensjon var almen tilgjengelig. Ellers kunne jeg også måtte ta den tunge turen til Mysen eller Skien der min mor måtte reise, der hadde jeg truffet jordmor Gunda igjen, hun var skrekkinngytende.
Våre mødre, hver av dem har sin egen spesielle skjebne. Noen måtte ta den tunge reisen til Mysen, Nordheimsund eller andre uegnete steder for å sette sitt barn til verden i skjul. De hadde ingen rettigheter, ingen måtte vite om.
Mange av mødrene valgte å glemme og fortrenge, det var for ondt. Noen orket ikke å treffe sine barn i ettertid. Sårt Vanskelig.
En inderlig takk til våre mødre som var offer for et samfunns fordømmelse.

 


 

Farvel til en biomor
Lufting av tanker og andre kaos tilstander
Da var dagen over, dagen min biomor ble gravlagt.
Jeg møtte opp, med mann, utenfor en ukjent kirke et sted i Norges lange land.
Vakkert der alle plantene hang med hodet, regnet som øste ned
Der står det minst 12 mennesker og alle snur seg som i sakte film,de kikker og kikker
Hjertet dunker ikke lengre,det smeller i brystkassa PANG PANG PANG!!
Det å si jeg var nervøs, var vel å si ting pent, jeg var så redd så nervøs for ting jeg ikke kunne putte fingeren på.
En hånd streifer min, et kjærlig blikk som sier ; jeg er her og du kan støtte deg hos meg elskede.
Herreguuuud er det mulig å bli så mo i knærne? Jeg skal da bare hilse på mine søsken!
Der, 5 ukjente mennesker, 3 flotte damer og 2 halv rare mannebein. Jeg ser hva slags liv de har levd og må dra litt på smilebåndet. Kjøtt og blod ikke sant!?
En ny hånd griper min, trykker forsiktig og sier , hei jeg heter M og er din eldste søster.
BANG BANG ! Hjerte snakket mer enn meg gitt! Denne damen med det grå håret, lutet rygg, men med en aura rundt seg, som sier
“Du tuller ikke med meg.” Neida...
Flere hender som søker min, som trykker og sier noe jeg ikke helt forstår. Hei og jeg er din søster, bror,
tante, kusine, fetter, tantebarn...
En så sorgtung dag skulle vi møtes, vi 6. Jeg følte meg så godt mottatt, jeg er en del av dere!
Vi fant våre plasser i kirken, jeg orket ikke sitte sammen med de andre, det ble litt for mye
Jeg kikker diskret rundt meg, kikker på kirkens malerier, lysestaker og prøver det jeg kan å unngå å kikke på kisten. Kisten har deg i seg, min bimor, min fødemamma. En million tanker flyr rundt og jeg kjenner at jeg blir lei meg.
Hvorfor måtte det være slik, hvorfor sørger jeg over deg, du som ikke ville ha meg. Du som ikke orket kontakt,du som ikke en gang klarte å gi meg en klem.
Kisten er dekket av hvite roser. Alle dine barnebarn og oldebarn har med seg en rød rose ... jeg er den eneste som har med en hvit. Merkelig at sangene som ble spilt er mine favoritter. Er det snakk om tilfeldigheter her?
Presten begynner,forteller ting om deg og jeg suger til meg ordene. Jeg må smile når jeg hører at du som meg, elsket bøker og at du ble kalt en bokelsker. Presten forteller du liker blomster og planter. Jeg nikker og smiler, jo dette er kjent.
Vi er så like at presten stopper og kikker på meg, og lurer sikkert.
Presten forteller så om barna , de FEM .....
og der forsvant hjertet ned i leggen... Hva? Fem?? Jeg vil rope ut ; Vi er SEKS!!
men det tar seg ikke ut .... fy fanden jeg er såret, så såret!!
Mine søsken viste at jeg kom, de var så ivrige på at jeg skulle møte opp
” Du er en av oss, du er datteren til mammaen vår uansett”
Jeg svelger bitterheten og vi reiser oss for å følge kisten ut. Hodet er fullt av rot,hjertet buldrer, jeg er lei meg men holder hodet høyt.
Dine venner snur seg, kikker på meg og måper. Ja jeg vet jeg ligner deg. Nå er i alle fall sannheten ute, det er seks av oss og jeg skal ikke fornektes mer!
Ved graven står vi der alle sammen, alle barnebarn legger på roser på din kiste. Min hvite rose er størst og den legges over alle andres.
Det er med vilje, jeg vil fortelle verden at jeg ikke skammer meg, jeg er i sorg jeg også. Sorg for den damen jeg aldri fikk bli kjent med. Denne damen som gav meg liv.
Det dukker opp flere folk som kikker og jeg føler det hele ubehagelig. Min yngste søster H kommer, gråter og holder meg hardt
Det er godt, samtidig som det gjør så vondt så vondt. Mine søsken er i sorg og jeg har så vondt av dem, vi skulle ikke samles på denne måten!
En ukjent dame kommer,tar min hånd og legger kinnet sitt inntil mitt og hvisker: Kondolerer så mye. Jeg vet hvem du er og du har vært dypt savnet. Knærne mine reagerer ikke lengre,de knekker og jeg gråter. Jeg savnet? Ufattelige ord som er så himla godt å høre!
Det kommer flere bort, kondolerer og snakker med meg. De forteller at de vet om meg, de har snakket mye om meg og mine søsken har savnet meg i løpet av oppveksten. Jeg kan ikke forklare hva jeg føler, alt er så mikset opp og rotete.
Men jeg fikk sagt farvel med min fødemor og jeg vet hun ville vært stolt av meg i dag.
Jeg har nå i flere dager etter dette, snakket, grått og fundert over hva dette er, dette så fandenivoldske vanskelige kaos av følelser. Er det “bare” fordi jeg er adoptert jeg føler som jeg gjør? Er jeg fullstendig rar?
Ikke vet jeg ,men nå er katta ute av sekken og jeg akter ikke å krype tilbake. Jeg skal ikke fornektes mer.
Med forbehold om både skrivefeil, påtråkking av enkeltes tær eller annet.
Dette er mine tanker og mine følelser notert ned med alt det kaos en måtte kunne finnes i en hjerne.