Historisk utvikling av adopsjonsloven


Adopsjonslovene 1917: Den første adopsjonsloven. Svak adopsjon: barnet visste hvem som var biologisk familie, og det beholdt arverett til denne. Biologiske foreldre kunne også arve barnet, og barnet hadde underholdningsplikt overfor dem.


1935: Sterk adopsjon kommer som tillegg. Det vil si at alle juridiske bånd til biologisk familie brytes, og adoptivbarn ble arverettslig likestilt med biologiske barn, med unntak for odels- og åsetesrett. Nå ble det også mulig å gjøre adopsjonen anonym, og adoptivforeldre fikk rett til å hemmeligholde for barnet at det var adoptert.


1948: Adoptivforeldre får fem års angrefrist hvis det viser seg at barnet er fysisk eller psykisk sykt, eller lever et «lastefullt eller forbrytersk liv».


1956: Angrefristen styrkes, sterk adopsjon blir den eneste tillatte formen og adoptivforeldre har rett til å nekte adoptivbarnet kunnskap om sine biologiske foreldre, selv når de er myndige.


1986: Adoptivbarn sidestilles med biologiske barn på alle områder, inkludert odels- og åsetesrett. Angrefristen oppheves og barna får ubetinget rett til opplysninger om sine biologiske foreldre. Barnets gagn skal være det eneste hensynet som tillegges vekt ved en adopsjon. Adoptivsøkeres ønske om eller behov for barn skal ikke tas med i vurderingen, utover at foreldres motivasjon er bra for barnet.