Category Archives: Medlemstreff

Medlemstreff på Grand Hotell Hønefoss 18. – 20.november 2011

Hadde alt postet litt på facebook og vårt fine forum at jeg hadde lyst til å bli med på treff, men var type nervøs, pga sosial angst. Men ble overtalt av Liv Irene, Kari T og hele gjengen inne på siden, at jeg MÅTTE bare møte opp.

Bilturen gikk så fort at jeg mistet sommerfuglene i magen et sted mellom Oslo og Hønefoss., og godt var det.

Møtte en kjempeflott gjeng på 11 stykker, ukjente, men vennlige og varme fjes. Jeg fikk ikke bare en klem, men mange.

Hotellet hadde grei standard, selv med en ubedt edderkopp på badet. Han fikk forøvrig være igjen, da jeg hadde full koffert.

Maten var veldig god, og jeg tror det var den eneste gangen jeg faktisk holdt munn! Etter en deilig middag, gikk vi til dagligstuen der det var gratis kaffe og te. Mens andre fylte opp et ølglass eller to.
Koselig atmosfære og hyggelig prat. Kan med få ord summere opp helgen: Hyggelig, avslappet og veldig, veldig koselig.

Det var så himla deilig og endelig “lande” og slippe og måtte gå inn i smådetaljer og forsvare følelser og tanker en har hatt. Tanker og følelser andre ikke helt får taket på, selv med verdens beste godvilje tilstede. Det var rett og slett som at jeg endelig fant ro og forståelse sammen med denne gjengen. Blod er ikke alltid tykkere enn vann og jeg fikk bedre velkomst i denne gruppen, enn av min bioslekt.

Til dere der ute, som kunne tenke dere å bli med på et treff: Gjør det!!

Du vil bli så godt mottatt, få en stor søskenflokk som gråter, smiler og ler sammen med deg.

Hilsen
Kathrin Jansen

Mitt første treff med medlemmer av foreningen

Adopterte på Gardermoen 27.5-29.5.11 .

I og med at det ikke skjer så mye i livet lenger som da jeg var i arbeide , så stresser jeg unødig mye når jeg skal ut å reise. Dro avgårde torsdagen med altfor mye i kofferten,sånn i tilfelle,men glemte «mappa» mi. I tillegg hadde jeg en hånd med neglelakk,og en uten. Glasset med neglelakk trodde jeg at jeg hadde mistet i sikkerhetskontrollen på Værnes,men det dukket opp etterhvert.
I bunn og grunn en bagatell,men man føler man vil gjøre et så bra inntrykk som mulig,sånn første gang. Torsdagen hadde jeg planlagt å tilbringe med min beste venninne som bor i Lommedalen,men hun var opptatt med jobb. Dermed ble det avslapping på rommet,med musikk i ørene. Klarer meg ikke uten mp3-spilleren. Om kvelden tok jeg en tur bort på Clarion hotell og spiste en deilig middag. Etterpå tok jeg en tur i baren,men med 90% mannfolk så ble jeg ikke lenge.. Så kom endelig fredagen. Sånn midt på dagen fikk jeg en telefon med ukjent nummer. Det var Kari T som ringte meg for å fortelle at hun hadde kommet. Å for en herlig dame. Vi fant tonen med en gang,føler jeg da. Det var som å møte en god gammel venninne. Vi hadde en koselig stund på formiddagen. Så var det tid for å gjøre seg istand for middag på nabohotellet og for å hilse på de andre som etterhvert hadde kommet. Åh for en herlig gjeng..

Vi spiste og koste oss den kvelden. Alle valgte buffet , og der var det noe for en hver smak. Etter en lang og koselig middag gikk turen til baren på hotellet. Det var det litt høylydt musikk så det ble vanskelig å føre en samtale. Vi fant oss til slutt et bord et stykke unna. Der gikk praten lett. Det var som å være sammen med gamle kjente,og tiden gikk så alt for fort. Rundt 01.00 var det på tide å tusle tilbake til sengen sin.

Lørdag startet med frokost litt før kl.10.00. Så var det et medlemsmøte fra ca 12.00-14.00. Jeg visste det var flinke folk som driver foreningen,men mens jeg satt der og lyttet så slo det meg at det er et unikt engasjement hver og en i styret legger ned. Imponerende og veldig rørende.. Finn kom også og deltok på møtet. Koselig å få treffe han også. Han var faktisk den første jeg snakket med på telefon da jeg ble klar over foreningens eksistens. Etter møtet trengte jeg tid for meg selv,og ble på rommet til middagen kl.20.00 på samme hotellet som kvelden før. Følte at jeg var litt usosial da,men mettet av inntrykk så var det godt å slappe av litt.

Under lørdagens middag deltok også mannen til Lindie. De fleste valgte også denne kvelden buffet. Etter nok et trivelig måltid fikk vi plass ved samme bord som kvelden før. Og praten gikk like livlig rundt bordet som kvelden før. De andre hadde jo møtt hverandre før,men jeg følte faktisk hele helgen at jeg var blant folk jeg hadde kjent i mange år.

Vi tuslet tilbake til rommet litt tidligere lørdagen.
Og så kom søndagen – oppbruddsdag .. Grudde meg litt til det. Det eneste problemet jeg vet om jeg har som adoptert er vel akkurat det. En sånn uforklarlig redsel for at koselig mennesker som er kommet inn i livet mitt skal forsvinne igjen. Egentlig en tåpelig tanke i denne sammenheng,men jeg var rørt når jeg tok avskjed for denne gang med de fleste som dro rundt kl 12.00. Så var det Alf og meg igjen. Og det var absolutt ikke noe dårlig selskap. Bortsett fra en liten time hvor vi mistet hverandre av syne på flyplassen, så hadde jeg en koselig prat med Alf om alt og ingenting helt til jeg skulle gå til «gaten».

Igjen et stort takk til hver og en av dere som deltok på treffet på Gardermoen. Av meg blir dere nå regnet som nære gode venner. Vanligvis tar det noe lenger tid for meg å knytte meg til mennesker,men ikke denne gangen.

Mvh

Tove Kristin

Jeg vil gjerne dele med dere andre hvordan jeg fikk kontakt med foreningen og kom
meg på mitt første årsmøte og sosialt treff.
En god venninne av meg hadde ukebladet med Kari sin historie i , som hun kom til meg med å sa
“ Les denne, det er din historie også” .
Der, i ukebladet, var det en notis om foreningen.

Jeg tok kontakt med daværende leder Lindie, som etter en god samtale ba meg kontakte Liv Irene som ville melde meg inn i foreningen og til årsmøte.

Etter en trivelig telefon med Liv Irene var jeg medlem og påmeldt til første treff. Jeg og Liv Irene avtalte å dra med samme tog fra Gol, da hadde jeg mulighet til å opprette kontakt med ei før vi skulle møte resten.
Jeg kan jo ikke si at jeg ikke var spent og hadde en del sommerfugler i magen da vi ankom Bergen en sol dag i februar.

Vi møtte de andre på hotellet og det var jo helt fantastisk for en mottagelse jeg fikk. Mange hadde jo allerede fått med seg at jeg skulle komme, via Facebook siden, så alle ønsket meg velkommen og sa de var glade for at jeg hadde funnet foreningen og meldt meg inn.

I løpet av den helgen knyttet jeg god kontakt med mange fantastiske mennesker og deres historie .
Historiene var forskjellige ,men vi hadde så mye felles, vi var alle adoptert . Det var en fantastisk gjeng å være med. Vi lo , gråt og hadde samme humor, det var en tilhørighet blant oss med samme skjebne :“ Adoptert “.

Det ble et fantastisk årsmøte med mange gode ideer og innspill, der alle deltok i debatten og vi alle jobber mot et felles mål.
Vi hadde det veldig sosialt utover de sene nattetimene resten av helgen,
jeg er veldig glad for at jeg fant denne foreningen og kan være en del av den.

Takk for meg i denne omgang.
Klem fra Ruth-Heidi.

Også i 2010 hadde vi førjulstreff på Grand Hotell i Hønefoss.
Gammelt, ærverdig hotell, hyggelig betjenig og nydelig mat.
Og akkurat passe stort!

Her er Kristins betraktninger…

Hei alle sammen, og takk for sist!

Tiden går jammen meg fort! Synes ikke det er lenge siden julesamlingen på Grand Hotell i Hønefoss i november i fjor.
Der ble jeg oppfordret av Liv Irene å skrive noen tanker om mitt første møte med foreningen Adopterte. Jeg må innrømme at jeg var veldig spent – og litt nervøs, da jeg og samboeren min, Geir, ankom Grand Hotell på den fredagskvelden. Det kjentes nesten som mitt første møte med min biologiske mor for snart 30 år siden (og da skal jeg si det kilte i magen…).
Men for en velkomst dere ga meg! Fant meg straks til rette i denne flotte gjengen. Praten gikk lett og uanstrengt, og jeg merket raskt at her behøvde jeg ikke ”forestille” meg – her var jeg blant mine egne, en ny familie på en måte.
Synes det var spesielt fint med at det var så mye tid til det sosiale; god mat og drikke, samt anledning til en svingom. Prat gikk lett og uanstrengt helt ut i de små timer. Spennende å høre alle historiene. Vi har alle våre unike historier, men vi har også så mye til felles.
Jeg gjenkjente mye av de følelsene og tankene jeg har gått med i årevis.
På lørdag formiddag kom jeg i snakk med Marilyn. Jeg fortalt da at jeg ble født i Ullensaker kommune, men at jeg ikke kjente noe mer til om dette var et fødehjem, eller en familie som tok seg av unge mødre som var ”kommet i ulykka”. Jeg har alltid kjent lysten til å vite noe mer, men fikk aldri gjort mens min mor levde.
Marilyn forteller da at hun kjente noen som hadde kunnskap til dette distriktet, og at hun kunne undersøke dette for meg, om jeg ville. Mitt svar var selvsagt ja.
Jeg var ute noen timer da vi hadde ”fritid” før medlemsmøtet. Da jeg kom tilbake sier Marilyn , ”Jeg har nyheter til deg!”. Jeg satte meg ned, kjente at spenningen steg.
Marilyn forteller da at hun hadde fått vite at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde en ”institusjon” på Jessheim, og at det var sannsynlig at her levde jeg mine første måneder.
En ny bit i mitt livs puslespill er falt på plass. (Senere fikk jeg ny mail av Marilyn; hun hadde funnet ut at denne institusjonen het ”Lykkebo”).

Mitt første møte med dere i foreningen ble for meg et godt møte. Jeg bestemte meg der og da at jeg vil fortsette å være medlem, være med aktiviteter osv.
Foreningen har ikke så mange medlemmer enda, men du verden så mye kunnskap og erfaring vi har sammen! Jeg er glad for at jeg ”tok sjansen” på turen til Hønefoss i november 2010 – og ser frem til de samlinger som kommer fremover.
Stor takk til dere alle – dere er en unik gjeng, som jeg er glad for å være en del av. Vi sees snart på årsmøtet!
Masse hilsener fra Kristin Midtgård

Hei på dere, alle sammen.
Takk for en hyggelig helg på Storefjell.
Her er et lite utdrag av bildene jeg tok. Håper de kan være til litt glede og oppfrisking av minnene vi fikk med oss. klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa.
Som dere vet så kom jeg tidlig på fredag, dere andre kom jo mer eller mindre slitne utover ettermiddagen. Det var bare så synd at du kom så fort inn, Marilyn, jeg fikk ikke tatt deg i svevet……, men, men. Etter hvert som medlemmene kom fikk de (eller skulle i hvert fall få) hver sin rose med en litt kryptisk hilsen. Det avstedkom mange spekulasjoner på hvem det kunne være, og til slutt fikk alle løsningen. Heldigvis.

Vi var heldige og fikk et bra bord i rimelig nærhet til godsakene. (BARE FOR Å FÅ DET SAGT: JEG MENER KOLDTBORDET, IKKE BAREN!!)
Det var et stort og flott koldtbord til aftens, og vi spiste som om vi ikke hadde sett mat på lange tider. Det stemte jo for klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa enkelte av oss. Etter maten samlet vi oss i den store lobbyen/hallen/resepsjonen for en god prat om løst og fast. Det ble mye latter og til dels høyrøstet stemning, men det var vi ikke alene om, så det gjorde ikke noe. Som den adstadige og soignerte herremann jeg tror jeg er, så var jeg første mann til sengs. ”Nå går de gamle hjem, nå går de gamle hjem” syntes jeg jeg hørte på min vandring opp til mitt lille krypinn, men jeg er ikke sikker.

Av en eller annen grunn bestemte vi ikke når vi skulle ha felles frokost, så dagen derpå startet til litt forskjellige tidspunkt. Torstein og undertegnede var blant klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa de første, vi kom ned ca kl 0830 eller der omkring. Torstein var før meg, han hadde klart å få med seg en runde rundt bordet allerede.

Tåka som var borte i går hadde kommet i løpet av natten, så vi kunne fort konstatere at det var fint vær ute til å være inne i. Etter hvert som de andre kom ned var de enige i det. Etter frokosten hadde vi en kort rådslagning om når og hvor vi skulle ha medlemsmøte, og etter litt fram og tilbake dukket det opp et merkelig gammalt vesen med en nøkkel til et konferanserom. De som var tilstede av styret gikk for å ta et kort styremøte før vi andre slapp inn i forsamlingen.

Det var satt av passe tid til medlemsmøtet, og Svein Erik tok ledelsen og holdt oss andre i tømme. Det var en del som skulle luftes/diskuteres, klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa og stemningen var god hele tiden, som vanlig.

God og ryddig saksliste som faktisk ble overholdt, både i innhold og på tid. Vi ble faktisk ferdige 2 minutter og 27 sekunder før tiden. Ikke dårlig!!

Etter medlemsmøtet var de andre blitt sultne igjen, og det passet jo godt siden det sto nok et koldtbord og ventet på å bli ribbet. Egentlig skulle vi fått lunsj ute i en lavvo, men siden vi var så få, ble det innelunsj. Undertegnede hadde følelsen av å ha vært på …… lenge, så han tok seg en strekk på et par timer i stedet.
Hotellet hadde også en fantastisk badeavdeling med spa og greier, men så vidt jeg vet ble det ikke benyttet. Ettermiddagen ble benyttet til så ymse av de forskjellige. Heldigvis er det begrenset utvalg med butikk langt inne på fjellet, så jeg slapp å kjøpe med meg noe hjem som jeg ikke trengte. klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa

Da det nærmet seg middag sånn rundt kl 1930 var jeg jammen blitt sulten igjen.
Etter nok en herlig stund med bordets fristelser var det tid for kaffe og cognac eller andre flytende herligheter. Det var levende musikk, men litt for mye støy og høy lyd etter min smak. Vi havnet derfor i en stor og romslig krok hvor tiden gikk med til skjemt og alvor, til langt ut i de små timer. Personlig ble jeg plutselig klar over at jeg måtte studere innsiden av øyelokkene mine, og det gjorde jeg ettertrykkelig sånn litt før midnatt. De andre var ikke kommet så langt i sine utdannelser, så de ventet litt klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa før de tok kvelden.
Morgenen etter opprant med litt bedre vær, heldigvis kunne vi bruke argumentet ”nå skal vi hjem” slik at det ikke ble tur ut i naturen.

Jeg var så heldig at jeg fikk klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa sitte på med Thorstein til Drammen, der jeg skulle treffe min biologiske søster. Det ble et herlig møte, faktisk første gang vi to var alene sammen i hele våre liv. Ikke dårlig.

Litt før midnatt kom toget som skulle bringe meg stille og rolig og trygt og behagelig tilbake til Sandnes klikketi-klikketa-klikketi-klikk-klikketa og jobb dagen etterpå.

Underveis i disse ord har dere kanskje oppdaget noen ord som i utgangspunktet ikke er helt naturlige i sammenhengen. Synes dere det var litt irriterende? Det synes jeg og, og her er forklaringen.
Da nattoget kom til Kristiansand ca kl 0240 kom det på ei ny konduktør. Hun kunne kanskje være i slutten av tyveårene, eller i begynnelsen av tredveårene, men det som gjorde så spesielt var at hun gikk med sko som hadde ca 10 CM HØYE HÆLER, OG DE LAGDE ET ””¤#())%&/¤%??”””” SPETAKKEL. DAMA HADDE, tror jeg, BESTEMT SEG FOR Å GÅ HELE VEIEN TIL STAVANGER, OG SIDEN JEG HADDE PLASS MIDT I DEN MIDTERSTE VOGNEN HØRTE JEG DETTE J…… BRÅKET SÅNN HVERT FEMTE MINUTT. FIKK JEG SOVE, ELLER…….

Ha det godt, alle sammen.

Hilsen Alf

Alf forteller om sitt første møte med oss i Adopterte
 
Om årsmøtet 12.2 – 14.2.10
Jeg har vært i Bergen denne helgen for å være med på årsmøtet til Adopterte.
Dette er ikke et referat, bare en oppsummering av mine inntrykk av helgen.

Det var en spent og (litt) nervøs ung mann modell 1951 som kom inn på hotell Terminus i Bergen fredag ettermiddag.
Etter innsjekk og plassering av bagasje på rommet var det bare å finne dem jeg skulle være sammen med.
I et stort rom satt det en gjeng med mennesker i god stemning.

Var det dem?, jeg får sirkle litt rundt og sondere terrenget.
”Du må være Alf” kom det plutselig fra ei smilende dame med navneskilt på brystet. ”Mona” sto det med et bilde av en stork.
Joda, det var rett gruppe, og du verden for en atmosfære det var. Jeg har hilst på ukjente mennesker før, men da har jeg vært vant med et håndtrykk og en mumlende framføring av navn.
Ikke her, nei. Gode håndtrykk, klemmer og tydelig presentasjon fra hver enkelt. ”Her var det godt å være”, tenkte jeg og følte meg så utrolig velkommen og etterlengtet.

Det viste seg senere på kvelden at det visst var 8 andre i samme situasjon som meg, nemlig helt nye i organisasjonen.
Hvem det kunne være var umulig for meg å si. Vi var så utrolig like,
selv om vi var forskjellige, det går egentlig ikke an å beskrive det,
det må oppleves.
Alle snakket til tider i munnen på hverandre, latteren satt løst og alle hadde vi noe å bidra med helt naturlig.
Å, det var så deilig endelig å kunne få være seg selv blant sine egne.

(Når jeg sitter her og skriver ned disse første inntrykkene kan jeg
ikke hjelpe for at tastaturet blir utydelig, det er visst noe fuktighet
i hodet som vil ut via øynene)

Sånn, nå fortsetter vi. Det var flere grupper som vandret til kveldens matfat, en koselig
restaurant ved Bryggen.

Der ble det servert god mat og god drikke etter eget ønske.
Dessverre var kreftene ikke helt på topp, jeg forsto ganske raskt
at her måtte det samles krefter til resten av helgen,
så kvelden ble tatt rimelig tidlig.

Lørdagen opprant med fint vær, god frokost og like god stemning
som vi hadde kvelden før. Alle var vi like, det var fortsatt
umulig for meg å avgjøre hvem som var nye medlemmer,
og hvem som hadde vært med en stund.
Det var bare å nyte samhørigheten og følelsen av å vite at her
var jeg hjemme hos mine egne. Ingen maske, ingen rolle å spille,

Årsmøtet gikk kjapt og greit unna, godt regissert og administrert.

Om kvelden var det nok en gang duket for festmiddag,
og den ble på flere måter spesiell. Det var flere av medlemmene
som kom med forløsende kommentarer, noe som gjorde at noe som i utgangspunktet kunne
blitt en gedigen fiasko i stedet ble til noe nesten komisk.
All honnør til servitørene som gjorde så godt de kunne.

Søndagen fortsatte med den samme gode, deilige følelsen av å
være med sine egne. Det var deilig å erfare at ting som jeg i alle år
har trodd var noe rart med meg, egentlig kanskje er ganske typisk
for oss som er adopterte??
Noen snakket om rastløshet, en nevnte følsomhet, en annen noe om det å ”sørge”
for at andre har det bra, for da ser de ikke meg”,
Noen av oss er søkende osv. Alt dette stemte på meg, og det var
utrolig godt å få vite at jeg er verdt noe selv om min barndom/ungdom har vært slik den
har vært!! Jeg må si at jeg har vært heldig med min oppvekst i mange henseender,
men det alltid vært noe udefinerbart som ikke har passet inn.

Nå gjør det det.

Til slutt, tusen takk for at jeg får være en del av en slik organisasjon, som selv om den
er i begynnerfasen allerede har utkrystallisert seg som et meget viktig bidrag og
hjelpemiddel til oss som er adopterte.

Hilsen Alf

Første gang Svein Erik var med, var på juletreff 2009, les hva han skriver.
 
JULETREFF 2009
 
Det var en spent ”skårunge” i ny bil, ”gammel” kartleser/ ledsager, som var på vei til
høstens juletreff på Grand hotell Hønefoss den 21.november

Måtte bruke det eldgamle barnetrikset med at: “Nå bare må jeg på do, ”
for å kunne stoppe ved en bensinstasjon like før Hønefoss.
Dette ”bare” for å samle de tre Håene.
1 Hvem treffer jeg?   Jo, min nye familie
2 Hva betyr det? Jo, jeg er ikke lengre enebarn
3 Hvor(for) står jeg fortsatt her. Dermed var det bare å kjøre videre. (Glemte selvfølgelig å gå på do)

Vi ankom hotellet i god tid, fikk flott rom med balkong,  og gikk ned for å ta en kaffe.
 
La meg si det med en gang, helgen ble fantastisk.
Den begynte med tur til Hadelands Glassverk, inklusive lunsjstopp.
 Guide var Hilde Brørby Fivelstad, ordføreren i Jevnaker kommune
 (i tillegg til Finn da)  
Og før vi var kommet halvveis var alle på ”bølgelengde”
 
På glassverket hadde vi egen omvisning, før det ble en ”liten” tur innom butikken.
 Ikke akkurat det rimeligste stedet i verden, men men…. 
Vel ankommet tilbake på hotellet, var det tid til litt sosial omgang før middag,
så vi trasket ned i kjelleren de fleste av oss.
Her ble det tid til både latter og noen tårer. Forskjellige fortellinger/erfaringer om
oppvekst  (ikke eventyr) men realismen i det å være adoptert ble fortalt.
 
Kjente meg igjen i mye av det, og begynte å føle meg mer og mer hjemme. (Deilig følelse)
 
En ”liten” ting jeg har glemt å nevne, er at da vi satte oss på bussen,
fikk vi utlevert en liten folder hvor det i tillegg til en deltakerliste,
 var fattet noen velvalgte setninger om organisasjonen vår.
En genistrek av styret vårt. Skal ikke ”kjede dere” med å gjengi alt som sto der, men ord som:
Trygghet, hjelp, erfaringer, tanker, og taushetsplikt, gjør at man liksom føler seg vel.
Håper dere forstår hva jeg mener å si.

Så til de kulinariske retter/julemiddagen.
Her var det bare å forsyne seg mens vi pratet med hverandre og om hverandre.
 Latteren satt løst, noe ikke minst Finn var en eksponent for.
Han er en slags storebror for oss alle.(Stå på videre Finn)
Nå skal mann vanligvis være veldig forsiktig med og ”henge ut” spisevanene til folk,
 men at Marilyn liker riskrem kan vel nevnes.
 
Etter middag ble det kaffe og noe attått.
Litt dans ble det også tid til, men kvelden gikk mest til sosialt samvær.
Her ble det fortalt om forskjellig oppvekst og skjebner.
Rart det der, men uansett hvor forskjellige de var.
Alle hadde et fellestrekk (adoptert) så vi forsto på en måte hva som ble sagt.

Det blir et fellesskap av slikt.
Kort fortalt, det ble en lang og fin kveld.
 
Solan Gundersen hadde nok sagt noe slikt som:
Adoptert, det er ”fali” det Men Finn Reinhardsen sier: 
Adoptert, det fine med det er at det aldri går over. 
Beklager Solan, men her har Finn rett.
 
Søndagen kom også denne gangen(som julekvelden på kjerringa)
 men alle stilte opp til frokost like blide.
 
Dagen var avsatt til utveksling av oppvekst og erfaringer, samt litt utveksling
av mapper for de som ønsket det. Tid til styremøte ble det også før avreise.
 
Hva fikk jeg så ut av tiden disse to dagene sammen med min nye familie?
Jeg ble tatt godt i mot, og kjent med flotte mennesker som jeg heldigvis
 snart vil treffe igjen på årsmøtet i februar.
 
Jeg vet nå, at det å være tilknyttet et slikt fora hjelper meg.
 Ikke bare i søken etter et opphav/identitet, men også mentalt.
Med det mener jeg forståelsen av å være en del av et team,
 hvor man kan søke råd,  eller ”bare” ta en prat i tunge stunder.
Takker dere alle for en fantastisk helg, og håper vi sees på nevnte årsmøte.

Hilsen Svein Erik Olsen.

 
PS! Tanken har en tvillingbror, fantasien.
 Sammen utgjør de et av vårt indre livs
 største krefter, og må derfor reguleres inn i et godt
samarbeid, byggende på egne og andres erfaringer.

Kari skriver:
09.08.09
Fra artikkel i Romerikes Blad til tur til Storefjell

Tirsdag 16. april leste jeg et innlegg, “solgt med byttelapp”, i Romerikes Blad.
Ikke noe jeg tidligere har lest har opprørt meg slik som dette,
jeg klarte ikke å få artikkelen ut av hodet.
Til slutt fant jeg ut at dette måtte jeg bare svare på,enkelte ting kan bare ikke få stå uimotsagt.
Som sagt, så gjort.Det tok litt tid før jeg forsto at jeg kunne legge den ut på nettsiden til RB,
men når det var gjort tok det ikke lang tid før Liv Irene tok kontakt med meg.
Vi mailet litt fram og tilbake, jeg meldte meg inn i foreningen
Og etter noen dager fikk jeg innbydelse til å være med på tur til Storefjell.
Den var riktignok ikke i regi av foreningen, men alle der ble invitert.
Jeg sa at jeg måtte tenke litt på det,nervøs må vite, mange nye ukjente mennesker,
men som dere forstår så meldte jeg meg på.

Fredag 5. juni satte Jacki(hunden min) og jeg oss i bilen og dro til fjells.
 
Jeg hadde helgardert, enkeltrom og egen bil, følte det tryggest sånn.
Da kunne jeg jo snu eller reise hjem hvis jeg ikke likte meg.
Sosialangst er jeg vel ikke den eneste av oss som har!?
Ankom Storefjell i nydelig vær og heeelt alene.. Om noen andre hadde kommet visste jeg jo ikke,
for jeg hadde aldri sett annet enn et bilde av Liv Irene og Unni og de så jeg ikke.

Jacki og jeg ruslet litt rundt på området, så hørte jeg to menn snakke om Liv Irene og Mona,
trakk pusten godt inn og gikk bort og hilste.
Da var det gjort, vi gikk opp på terrassen, bestilte pils og begynte praten.
 
Fra da av gikk det i ett, stadig nye mennesker kom, alle like blide og hyggelige.

Lena Kjøhl, som skrev innlegget i RB, fikk ikke rett.
Dette var ikke en gjeng som satt og sutret sammen over sin oppvekst,
men livlige mennesker med forskjellige erfaringer fra det å være adoptert.
Mange forskjellige skjebner og en ting felles, vi var adoptert,derfor forsto alle hva de andre
snakket om, det blir et fellesskap på en annen måte enn med andre mennesker.

Latteren satt løst hos alle, selv om ikke alt egentlig var til å le av.
Etter et par timer i solen, gikk alle hver til sitt før vi møttes til middag.
Praten gikk lett ved bordet og over bordene, maten smakte fortreffelig og alle følte seg vel tilfreds etterpå.
Røykerommet ble besøkt flittig av både røykere og ikkerøykere,ingen ble overlatt til seg selv
og for mange av oss ble det en lang kveld/natt.

Lørdag møttes vi til frokost, alle i like godt humør.
I et par timer utvekslet vi erfaringer,tittet i andre sine mapper om bakgrunn og oppvekst.
Noen tok seg en tur ut, andre en svømmetur i bassenget.
Deretter et møte, hvor Mona fortalte litt om hva som skjer rundt foreningen og hvor vi
kunne komme med innspill.

Liv Irene og Unni som sto for opplegget for turen, hadde ordnet så vi kunne spise lunch i
en av lavvoene ovenfor hotellet.
Det var veldig intimt og hyggelig, god mat og godt drikke for de som ønsket det.

Jeg er litt dårlig på å huske navn, men vi fikk et “foredrag” av
en humørfyllt dame om det å være gift med en adoptert.
Det var både morsomt og interessant, en historie ikke egentlig til å le av,
men igjen, ikke noen hengehoder her.
Lørdag ettermiddag brukte vi som vi selv ønsket, selv valgte jeg å være litt på rommet alene.
Det ble enormt mange inntrykk, mange historier, alt dette må fordøyes.
Det var ikke gjort på et par timer, men hodet ble klarnet litt.
Om kvelden samlet vi oss igjen til en hyggelig middag med påfølgende prat i salonger og røykerom.
Ikke alle holdt ut like lenge denne kvelden,litt slitne etter all prating og inntrykk var det nok mange som var.
Søndag var det frokost og litt prating før vi begynte og tenke på hjemreisen.
Noen hadde lang vei hjem, men jeg tror alle reiste hjem med følelsen av å ha hatt en
flott helg på Storefjell.
Jeg ble lovt at jeg skulle bli tatt godt i mot og det må jeg si at jeg ble, fra minutt en.
Tusen takk til dere alle sammen.

Til slutt må jeg nesten takke Lena Kjøhl, som fikk meg så opprørt at jeg skrev mitt
første avisinnlegg noen gang.
Det gjorde at jeg traff en kjempegjeng som jeg svært gjerne vil møte igjen.

Hilsen til dere alle fra Kari

Les hva Fredrikstad blad skrev da vi møttes på Hvaler.
Vi føler oss som søsken

Et sterkt møte

Dette er en link til artikkelen som stod i Smaalenene avis etter aller første møte ved fødestua i Mysen etter boka “Mødre uten barn” kom ut.

Der står det også om adopterte møte med Dørum og om interpellasjonen om adopterte på Stortinget 5.4.08

Og det ligger lenker til andre artikler om adopterte.